Gallup med makt

Ingen bryr seg om at endringene vanligvis ligger innenfor feilmarginene på 1-3 prosentpoeng - avhengig av partienes størrelse - at målingene spriker seg imellom og går opp og ned fra måned til måned. Ingen andre land vi kan sammenligne oss med, har lignende tilstander.

Dette er jo helt vilt, og jeg har selv drevet med denne geskjeften i årevis. Politiske galluper er godt stoff, og meningsmålinger blir lest. Dessuten koster de mye, og må derfor utnyttes og gis spalteplass. Målingene kan brukes og misbrukes for alt de er verdt, og det gjøres til gagns. Politikere plukker godbitene etter egen smak, og det kan saktens hende at journalistene gjør det samme. Det hjelper ikke at instituttene og eksperter av den mer edruelige sorten framhever at det bare er langtidstrendene som er interessante, og at månedlige utslag er tilfeldige.

Med all oppmerksomhet rundt meningsmålingene får de også stor betydning. På denne måten blir norsk politikk enda mer nærsynt enn valgsystemet skulle tilsi. Med valg annethvert år blir det nesten umulig å drive langsiktig politikk. I tillegg drives politikerne ut på ustanselig velgerjakt av alle gallupene.

Partiledere i unnabakke trøster seg alltid med at det bare er valget som teller. Men slik er det jo ikke. Bare de siste åra har galluptrollet jagd Thorbjørn Jagland, Odd Roger Enoksen og Valgerd Svarstad Haugland på dør. Før Jan Petersens tid spiste Høyre sine ledere i takt med meningsmålingene, og Gro kom til makten på samme måte. Nye partiledere skulle være redningen. Men det har sjelden hjulpet. VG brukte en meningsmåling og fant ut at Arbeiderpartiet ville få 300.000 flere velgere hvis Jens Stoltenberg slapp til. Det motsatte skjedde. Slik har det foreløpig gått med Dagfinn Høybråtens og Åslaug Hagas partier også. Og Erna-effekten ble en flau bris.

Så har det oppsiktsvekkende skjedd at våre to eneste ja-partier har overlatt EU-saken til MMI, Gallup og Opinion. Det viktigste spørsmålet i landet skal styres av gallupdemokratiet. Arbeiderpartiet og Høyre har bestemt at det ikke skal holdes ny folkeavstemning før det er konstatert et klart og stabilt ja-flertall i befolkningen. I praksis betyr det også at EU-saken ikke skal opp på den politiske dagsorden før folket har lagt seg i stabilt leie på ja-sida. Hvordan et slikt flertall skal oppstå når bare Thorbjørn Jagland våger å arbeide aktivt for det, er meg en gåte. Kortsiktig regjeringssamarbeid er viktigere enn vår plass i Europa. Klarere kan politisk feighet knapt demonstreres.

De rene tilfeldighetene rår når de månedlige målingene skal tolkes. Først ute etter sommerferien var VG og TV2, der KrF gikk tilbake og Frp fram. Dermed var den politiske dagsorden satt, for her så vi resultatet av Carl I. Hagens utfall mot islam og frieri til kristenfolket i Bergen, må vite. Det utløste nye krav om at KrF må ut av regjeringen, denne gangen fra partiets høyreside. Bare tre dager senere kom en annen måling med stikk motsatt utslag. Nå var alle ekspertene rungende tause, for dette stemte jo ikke med de bastante konklusjonene tidligere i uka. Det er lett å se det komiske i situasjonen, men for partiene kan det være ramme alvor.

Så hva forteller langtidstrenden om partienes oppslutning for tida? Sammenlignet med kommunevalget for snart ett år siden, er bildet forbausende stabilt. Går vi tilbake til siste stortingsvalg, er KrF klart svekket, Fremskrittspartiet styrket, Arbeiderpartiet er endelig i ferd med å reise seg etter katastrofen, og SV har også gått noe fram.

Men den viktigste tendensen er at sentrumspartiene er ute å kjøre, og det samtidig. Det politiske sentrum har mistet sin appell. Partiene har gått til hver sin side. Mest dristig har Senterpartiet vært, som har hoppet inn i en uprøvd blokk. Det hjelper ingen ting på oppslutningen. Partiets grasrot liker selvsagt ikke at Åslaug Haga opptrer som haleheng til Kristin Ha lvorsen, særlig i utenrikspolitikken. Senterpartiets eneste sjanse til å komme ut av hengemyra, er at EU blir et viktig tema i valgkampen. Men da ryker jo hele venstresamarbeidet.

Sentrumspartienes trøst får være at den praktiske politikken ligger i sentrum - uansett regjering og retorikk. Særlig sørget statsminister Stoltenberg for det. Ingen regjering har dreid norsk politikk så mye til høyre på så kort tid som hans. Dessuten har det siden 1993 skjedd dramatiske endringer blant velgerne de siste ukene før valget. Det er grunn til å minne om det, når vi nå skal gjennom mer enn 60 meningsmålinger på landsplan pluss et utall fylkesmålinger før valget.

Innimellom kan det kanskje bli plass til litt politikk også.

Skrevet av: Arne Finborud