For og mot kommunal revisjon

Stortinget behandler i høst regjeringens lovforslag til konkurranseutsetting av kommunal revisjon (Ot.prp. nr. 70 (2002-2003)). Som ledd i posisjoneringen har derfor representanter både for revisjonsselskapene og kommunerevisorene propagandert for sine synspunkter i ulike medier, blant annet i herværende avis.

Synspunktene på konkurranseutsetting av kommunal revisjon er omstridte og kan avhenge av ens ideologiske oppfatning om bruk av markedet i offentlig sektor, om en selv taper eller tjener på en konkurranseutsetting, og av en rekke praktiske forhold. På bakgrunn av et prosjekt om konkurranseutsetting av kommunal revisjon, som ble utført i Norges forskningsråds program om offentlig sektor i endring (OSIE), skal jeg kort si litt om det siste forholdet.

Generelt bør kommunene konkurranseutsette revisjonen, når nytten av dette er større enn kostnadene. Mange kommunerevisjoner har ikke klart å levere så mye forvaltningsrevisjon som mange hadde ønsket, og langvarig fravær av konkurranse har også gitt svake insentiver til å være kostnadseffektiv og omstillingsdyktig. Det er imidlertid mange forhold som påvirker nytten og kostnadene av ulike organisasjonsformer for kommunal revisjon, og det er disse praktiske forholdene sett fra kommunenes ståsted som hver enkelt kommune bør ta stilling til.

For det første kan revisjonen bli mer fokusert etter konkurranseutsetting enn før. Prosessen med å definere tjenester og utforme kontrakten kan føre til at kommunen kun betaler for de mest verdiøkende tjenestene og unngår slakk. På den annen side kan en også gå kritisk igjennom dagens revisjon med tanke på bedre fokusering, uten at en ny organisering er påkrevd.

For det andre kan nye tilbydere ha bedre kompetanse enn dagens revisor har, noe som kan føre til høyere kvalitet enn før. Samtidig er det fritt fram for dagens revisjon å ansette dugelige folk eller drive etter- og videreutdanning av medarbeiderne, noe som kan ha samme virkning som å la en ny revisor slippe til.

For det tredje kan en revisor utenfra være mer uavhengig av kommunen enn en revisor som er en del av kommunen. Dette må imidlertid veies opp mot at en egen, fast revisor ikke trenger å bekymre seg for å miste oppdraget. Videre vil en egen revisor trolig kjenne de lokale forholdene meget godt å ha god tilgang til relevant informasjon, noe en ny revisor utenfra sjelden har på samme måte. En ny revisor vil også måtte ta hensyn til at han har behov for kunder som kan brukes i markedsføringen. På den annen side vil en ekstern revisor tape omdømme over tid dersom han ikke er uavhengig. I praksis er det derfor vanskelig å slå fast hvem som er mest uavhengig, en egen revisor eller en revisor utenfra.

For det fjerde kan en anbudskonkurranse avdekke hvilke revisorer som har lave produksjonskostnader. Samtidig må kommunen passe seg for å kjøpe katta i sekken. Dersom en ikke definerer og kontraktsfester tilleggstjenester, for eksempel visse sertifiserings- eller rådgivningstjenester, som en vanligvis har fått levert forholdsvis rimelig innenfor dagens organisering, kan en ny revisor finne på å ta seg dyrt betalt for dette. Det er også vanlig at revisorer dumper prisene i begynnelsen for å komme inn i markedet, og at de reelle revisjonshonorarene på lengre sikt er høyere enn de er på kort sikt.

For det femte bør kommunene vurdere om de kan utnytte stordriftsfordeler selv eller ikke. En liten kommune kan en samarbeide med andre, for eksempel i form av distriktsrevisjon. Dette bidrar til å øke størrelsen på revisjonen, noe som gir grunnlag for forholdsvis lave enhetskostnader og muliggjør spesialisering. Dersom en er en liten kommune eller ikke kan utnytte stordriftsfordeler i samarbeidsløsninger, så kan det være fornuftig å konkurranseutsette revisjonen.

For det sjette bør kommunene vurdere transaksjonskostnadene. Dette kan være kostnader ved å lage anbud, vurdere leverandører, inngå forhandlinger, avtale kontrakter, følge opp kontraktene gjennom måling og kontroll, og eventuelt kostnader knyttet til konflikter som må løses enten i eller utenfor rettsapparatet. Dersom disse kostnadene kan bli forholdsvis store, taler dette for å ha egne revisorer eller å utvikle langvarig tillitsbasert samarbeid med en eller noen få revisorer.

Konkurranseutsetting er ikke kun et valg mellom enten å ha en egen revisor eller en revisor utenfra. I praksis kan spørsmålet omfatte flere løsninger. En kan ha noe egen revisjon. Dette kan opprettholde produksjons- og bestillerkompetanse i kommunen. Samtidig kan en ha noe distriktsrevisjon eller konkurranseutsette andre revisjonstjenester. Dette kan gi sammenligningsgrunnlag i forhold til egen revisjon, det kan opprettholde konkurranse i markedet, og det kan motvirke at kommunen blir avhengig av en eller noen få revisorer. Spørsmålet om konkurranseutsetting av kommunerevisjonen er ikke enkelt. Derfor bør kommunene være årvåkne, systematiske og pragmatiske.