Færre folkevalgte - et annet lokaldemokrati?

Det er vanskelig å bestride dette: Ingen kan uten videre hevde at et kommunestyre på 15 representanter er mindre «demokratisk» enn et på 50. Men det er grunn til å anta at lokaldemokratiet vil endre karakter, når en endrer størrelsen på forsamlingen.

På et drøyt tiår er antall norske kommunestyrerepresentanter blitt redusert med om lag 1.400. Og trenden indikerer en fortsatt reduksjon inn i det nye århundret. Hvilke konsekvenser dette vil ha for lokaldemokratiet, vet vi ennå lite om.

Geir F. Johansen gir i Kommunal Rapport nr 8 uttrykk for at reduksjonen i norske kommunestyrer er positiv: «Norske kommunestyrer har altfor lenge vært preget av retorikk og symbolproduksjon», hevder han blant annet, og han spør om det er «godt demokrati at bygdekrangler og prestisjehensyn stopper politiske prosesser - og fører til at nøkkelsaker blir utsatt gang på gang fordi kommunestyret er stort og uhåndterlig?» Johansens svar synes å være et klart nei til dette spørsmålet.

Utfordringen for politikerne bør i stedet være «på en ryddig og rasjonell måte» å stake ut hovedretningslinjer for kommunen. Johansens innlegg gir grunnlag for en rekke refleksjoner. Johansen synes blant annet å forutsette at politikk er å handle mest mulig i samsvar med en rasjonell teknokratisk modell: Ekspertisen skal utrede handlingsalternativer, og (noen få) politikerne kan deretter peke ut en hovedretning.

Fungerer norsk lokalpolitikk i tråd med en slik rasjonell teknokratisk modell? Kanskje av og til. Men studier av den kommunalpolitiske praksis har igjen og igjen vist at den rasjonelle modellen ikke reflekterer virkeligheten. Ett av de mest karakteristiske trekk ved norsk lokalpolitikk - og kanskje politikk i sin alminnelighet - er at det er en styreform som ofte er preget av usikkerhet, konflikt, forhandling og kompromiss.

Et viktig spørsmål blir da hvordan en skal kunne sikre at disse konfliktene kommer til uttrykk i samfunnsstyringen: Her fins det mange svar. Ett av disse svarene kan være at kommunens øverste folkevalgte organ er så bredt sammensatt at det gir et godt representativt bilde av kommunen. Og da er ikke nødvendigvis partidimensjonen det eneste viktige aspektet. I mange kommuner kan det for eksempel oppleves som viktig at ulike kommunedeler eller bygder er representert i det høyeste folkevalgte organet. Når kommunestyret er lite, blir det vanskelig å ta slike representative hensyn.

Én av de mest dramatiske endringer i det norske valgsystemet fant sted i 1906, da man etablerte enmannskretser ved stortingsvalg. Denne endringen ble av mange opplevd som svært problematisk: Når bare én skulle representere hele distriktet, ble det vanskeligere enn før å finne fram til kandidater som alle distrikts- og særinteresser kunne enes om. Ikke minst av den grunn ble ordningen avviklet i 1921.

Når vi flytter søkelyset fra valgordningen i forbindelse med stortingsvalg til kommunelovens bestemmelser om kommunestyrestørrelse, ser vi en parallell problemstilling: Hovedstrømmene i lokalsamfunnets velgermasse vil nok bli reflektert i kommunestyret, uansett om forsamlingen er liten eller stor. Velger kommunen en liten forsamling, innebærer imidlertid dette at terskelen for å kunne ta sete i kommunestyret økes: Småpartier eller særinteresser som ellers ville bli representert, kan risikere å bli stengt ute. Og et godt fungerende demokrati skal ikke bare ivareta flertallsinteressene, men også sikre rettighetene til et politisk mindretall. Dette hensynet svekkes når kommunestyret reduseres.

For Stortinget synes representativitetshensyn å veie tungt. Siden 1970-tallet har antall folkevalgte til nasjonalforsamlingen økt fra 150 til 155, så til 157 og 165 - og nå er en økning til 169 på trappene. I lokaldemokratiet synes representativtetshensyn ikke å bety like mye.

Mer debatt

Geir F. Johansen og undertegnede er nok grunnleggende uenige om kommunestyrestørrelse (og kanskje også om hva politikk bør handle om). Johansen synes sikker på at kommunestyrene bør bli mindre og mer «rasjonelle». Jeg er usikker på dette. I noen kommuner er det godt mulig at det kan foretas reduksjoner. Andre steder kan kanskje lokaldemokratiet bli mer levende dersom kommunestyret økes.

Det er også rimelig å tro at avstanden mellom velgere og folkevalgte vil bli mindre når kommunestyret er stort. Motsatt kan et lite kommunestyre føre til større politisk fremmedgjøring. Hva vil skje hvis lokalsamfunn i en kommune ikke lenger får inn «sin» representant i (et redusert) kommunestyre? Vil ikke da folk føle at avstanden til beslutningssystemet øker - og er det i så fall en fordel, hvis en ønsker et levende lokaldemokrati? I motsetning til Johansen tviler jeg på at små kommunestyrer alltid vil være en fordel for lokaldemokratiet.

På ett punkt er Johansen og undertegnede likevel enige: Det bør bli mer debatt om dette temaet.

Skrevet av: Kjell-Arve Harvold