Annonse
Debatt
Er det den som skriker høyest som trenger mest?
I kommunenes jammerdal er det vanskelig å komme til orde. Der ropes det både fra ulike brukergrupper, fra pårørende og fra lokale og nasjonale interesseorganisasjoner.
Kommunen roper også selv, på mer penger fra staten. Alle når ikke gjennom i larmen. Må vi som jobber for et bedre liv for mennesker som sliter psykisk, begynne å skrike - med tabloid vri - for at kommunepolitikerne skal se at de har et tungt ansvar for å sikre disse menneskene et verdig liv?
Jeg har ikke tro på et rope- og skrikedemokrati, der de som roper høyest med de mest spissede overskriftene, får mest oppmerksomhet. Noen grupper er mer ressurssterke enn andre og har mer ressurssterke pårørende. Noen historier rører mer.
Men det er ikke nødvendigvis slik at dem man hører mest om, er de som trenger mest. La meg bruke eldresentre som eksempel. Eldresentre er et svært viktig tiltak til mange eldre rundt om i landet, og det er all grunn til å arbeide iherdig for at det blir flere av dem og for at de har gode rammevilkår. Derfor tas fakkelen fram når det trues med nedskjæringer.
Det er ikke noe galt i å slå ring om eldresentrene, men hvor mange går i fakkeltog for de eldre som på grunn av ensomhet, psykiske vansker eller fysiske plager ikke kommer seg til eldresenteret? De som sitter ensomme og isolerte hjemme? Kanskje er det nettopp disse eldre noen bør rope høyt om. Det er det dessverre få som gjør. I et rope- og skrikedemokrati ligger det et stort ansvar på de folkevalgte for å se de usynlige, og ikke la seg rive med når larmen blir øredøvende.
Av kommunenes brukere av ulike omsorgstjenester er omtrent en firedel mennesker under 67 år. 37 prosent av disse igjen har problemer knyttet til psykiske lidelser. 13 prosent er utviklingshemmede. Jeg vil våge den påstand at en gjennomsnittlig kommunepolitiker likevel vet mer om hvilket ansvar og hvilket tilbud kommunen har for psykisk utviklingshemmede enn den har for mennesker med psykiske lidelser. Det mener jeg har sammenheng med HVPU-reformen, en reform som fikk mye oppmerksomhet og relativt mye penger.
Omleggingen i psykiatrien, der man bygde ned sentrale psykiatriske institusjoner, fikk ikke et navn, slik HVPU-reformen fikk. Nedbyggingen av sengeplasser på sentrale institusjoner foregikk sakte, men sikkert, uten at en tydelig og målrettet reform for oppbygging av kommunale tjenester gikk parallelt. Dette har skjedd i det stille, og det tok tid før kommunene ble sitt ansvar bevist.
Fortsatt henger mange kommuner etter. Helsetilsynet påpekte for noen år siden at mennesker med psykiske lidelser kommer dårligere ut på alle omsorgstjenestene, sammenlignet med andre brukere av lignende tjenester. Opptrappingsplanen skulle bli redningsbøyen, en nødvendighet fordi altfor lite hadde skjedd for å dekke opp behovet som kom i kjølvannet av nedbygging av institusjonene.
Det er et godt stykke igjen for å sikre et godt, lokalt tilbud og tilstrekkelig antall boliger til mennesker med psykiske lidelser i landets kommuner. Her må det mer innsats til.
Men det er like viktig å rette et fokus på kvaliteten på de tjenestene som kommunene har ansvar for og som er grunnlaget for et godt og verdig liv. Det dreier seg om alt fra grunnleggende omsorg til innhold i hverdagen og mulighet til å delta på meningsfylte aktiviteter. Og som en overordnet ramme handler det om muligheten til selv å være med på å bestemme innholdet i sitt eget liv, enten det handler om hva man skal ha til middag eller hvordan man vil bruke dagen.
Budsjettbehandlinger står for døra i alle kommunestyrer. Jeg vil oppfordre folkevalgte til å ha et spesielt fokus på tilbudet til psykisk syke, når dere behandler budsjettet. Selv om ingen har tatt kontakt med deg for å fokusere på denne saken. Selv om ingen står utenfor møtet med fakkel. Selv om ingen har dratt i gang en aksjon. Mennesker som sliter psykisk trenger din oppmerksomhet for å sikres et verdig liv, selv om de forholder seg tause.
