Hvordan står det til med fredsberedskapen i kommunene?

Hvordan er kommunene forberedt på å gå tilbake til normalen? Kan den kommunale virksomheten rigges slik at tilpasning av aktivitetsnivået blir så smertefritt som mulig?

I 2020 og 2021 var etterdønningene etter den store tilstrømmingen av flyktninger i årene rundt 2015 i ferd med å avta. Selv om behovene for tjenester til de flyktningene som ble bosatt ikke hadde opphørt, hadde i alle fall tilskuddsinntektene til kommunene tørket inn. Flere kommuner satt med langt større flyktningtjenester og voksenopplæringer enn behovet og inntektene ga grunnlag for.

Kommunene har erfaring med at behov endrer seg i takt med demografiske utviklingstrekk. Dette er imidlertid forutsigbare prosesser med en lang tidshorisont. Situasjonen som oppsto i årene 2020–2021, var de fleste kommunene rett og slett ikke forberedt på, og hadde derfor ingen planer om hvordan den skulle håndteres.

Fordelingen av risiko og ressurser mellom staten og kommunene er svært urimelig og ubalansert. Staten har ingen forpliktelser når det gjelder å yte tilskudd når det viser seg at behovet ikke blir så stort som først antatt. Kommunene sitter igjen med apparatet og utgiftene, selv om inntektene uteblir.

Ankomsttallene så langt i 2025 tilsier at behovet for bosetting i kommunene kan bli vesentlig lavere enn antallet kommunene er anmodet om å bosette.

På ulike måter kan det se ut som at kommunene har ønsket å bruke de ukrainske fordrevne som en måte å løse en rekke utfordringer på. Det økte folketallet skulle både sikre livet i bygdene, redde skolestrukturen og bedre den økonomiske situasjonen i kommunen generelt.

Mange kommuner håper at ukrainerne skal løse bemanningskrisen i helsevesenet. Samtidig er det grunn til å anta at behovet for kvalifisert helsepersonell vil være enda mye større i Ukraina enn her i Norge. Det er vel vanskeligere å se for seg en mindre solidarisk strategi enn å løse egne problemer på bekostning av et land som etter hvert skal bygges opp igjen etter en krig.

Utfordringene som kommunen måtte håndtere i etterkant av den forrige perioden med økt bosetting, er som en bagatell å regne sammenlignet med situasjonen som vil oppstå når de ukrainske fordrevne returnerer til sitt hjemland.

Allerede nå ser vi at stadig færre ukrainere ankommer Norge, og flere returnerer hjem på eget initiativ. De politiske signalene er krystallklare: Ukrainerne skal returnere hjem så snart det er trygt nok.

Hva som er «trygt nok», kan kanskje heller beskrives som fravær av krigshandlinger enn som en varig og rettferdig fred.

Bosetting av flyktninger berører alle deler av kommunens virksomhet i ulik grad. Det er derfor krevende å beregne hvilke kostnader som følger med. Det må være helt klart hvilke utgifter og budsjettmidler som er knyttet til bosettingsaktiviteten, og hva som følger av den øvrige virksomheten.

Tilskuddsinntektene må fordeles på de virksomhetene i kommunen som blir mest direkte berørt av bosettingsaktiviteten etter en forhåndsbestemt og forutsigbar modell. Fordelingen må motivere for den samme oppmerksomheten rundt økonomistyring og budsjettdisiplin som i virksomheten generelt.

Det er avgjørende at rekruttering av medarbeidere til flyktningvirksomheten ikke i for stor grad skjer på bakgrunn av helt spesifikke egenskaper, for eksempel ferdigheter i et bestemt språk. Denne type smal kompetanse vil kunne være krevende å anvende i den øvrige driften, der bestemte minstekrav til formell utdanning vil gjelde.

Det må også gjøres en nøye vurdering av hvilke ansettelsesformer som skal velges når behovet som skal dekkes, kan bli av midlertidig karakter.

Organiseringen av virksomheten i enhetene som blir mest berørt av flyktningbosettingen, som Nav-kontoret og voksenopplæringen, må legges opp slik at ressursinnsatsen kan trekkes raskt ned, med minst mulig forstyrrelse av den øvrige tjenesteproduksjonen.

Dette kan innebære en viss grad av spesialisering av oppgaveløsningen knyttet til flyktningene, uten at dette innebærer en særtjeneste ved siden av den ordinære virksomheten.

På overordnet nivå er det avgjørende at planer med et langsiktig perspektiv, som skolestruktur og boligpolitikk, ikke baserer seg på midlertidige behov og usikre prognoser.

Hvis flyktningbosettingen tildekker underliggende behov og gir urealistiske fremtidsbilder når det gjelder folketall og befolkningssammensetting, vil det kunne oppstå en situasjon der kommunen må gjennom en krevende og smertefull tilpasning til virkeligheten.