Eldreomsorg hvor går vi?

Undersøkelser viser at de fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge de kan. Da er det viktig å ha en god helse, fysisk og mentalt. En god del av våre «yngste eldre» har en livsstil som ikke er livsforlengende. Mangel på mosjon, røyking og feil kosthold øker risikoen for helseplager etter som årene går.

Vi har en kollektiv jobb å gjøre med å legge til rette for forebyggende helseaktiviteter. Selv om det er vanskelig å måle effekten av forebygging, vil dette øke livskvaliteten for mange, og samtidig redusere behovet for kostnadskrevende pleietjenester. Her vil vi ha flere vinnere!

Uansett vil de fleste i den seine livskvelden ha behov for intensiv pleie i sykehjem eller lignende institusjon. Det vil trengs en betydelig bygging av sykehjemsplasser. Å tro noe annet, er å lulle seg inn i et urealistisk framtidsbilde. Det er nok å skjele til den demografiske utviklingen.

I iveren etter å tilpasse antallet sykehjemsplasser til behovet, bruker en del politikere begreper som lett vil få karakteristikken politisk løftebrudd. To eksempler er utsagn som «sykehjemsplass til alle som har behov for det», og «sykehjemsplass til alle som har rett til det».

Dette vil være uhyre krevende å følge opp i praksis. En «rett til» og et «behov for» vil måtte være tuftet på et regelverk, og noen vil få den krevende oppgaven med å forvalte det. Mange mennesker – potensielle brukere samt deres pårørende – vil være uenige i avgjørelsene faglig myndighet fatter. De vil neppe sitte med en oppfatning av at vi har fått en ordning som innebærer at «alle som har behov for det», får sykehjemsplass. Som politikere bør vi raskt bevege oss bort fra slike ord og vendinger. De er mest egnet til å skape frustrasjon og ergrelse.

Én av de virkelig store utfordringene framover, er å sikre tilstrekkelig arbeidskraft. For å gjøre det mer attraktivt å jobbe innen pleie og omsorg, må vi blant annet få en grunnbemanning som gjør at arbeidstakeren opplever å mestre oppgavene på en god måte. Det handler om å legge til rette for kurs og etterutdanning, slik at ansatte kan få faglig påfyll. Det vil gi oss bedre tjenester, samtidig som den ansatte i større grad vil oppleve å bli verdsatt. Selvfølgelig handler det også om lønn.

Alle gode rekrutteringstiltak til tross: Behovet for arbeidskraft vil bli så stort at vi med stor sannsynlighet også må ta i bruk teknologiske hjelpemidler. Dette er et ømtålig tema, med flere etiske dilemmaer. Vi må imidlertid våge å ta denne debatten, og vi bør starte den nå.

«Smart hus»-løsninger, kroppssensorer og GPS-sporing, er begreper som nok er forholdsvis ukjente for de fleste. Dette er systemer og løsninger som har i seg elementer av overvåking – med andre ord en inngripen i den enkeltes private sfære.

Hvilken sikkerhet har vi for at systemer, konstruert for det «godes» tjeneste, ikke blir misbrukt? På den annen side: Skal vi la være å ta i bruk for eksempel GPS-sporing av demente, når vi vet at dette har gitt demente og deres pårørende økt livskvalitet? Å stenge et menneske inne fysisk, fordi man frykter at vedkommende skal gå seg bort, er også svært ugreit.

Jeg har valgt å nærme meg spørsmålet om bruk av teknologi i eldreomsorgen med et åpent sinn – konstruktivt og kritisk – fordijeg tror at det i større grad blir nødvendig å ta i bruk teknologiske løsninger for å møte utfordringene på en god måte. Jeg tror også at en del av disse løsningene kan gjøre livet bedre for en del mennesker. Så må vi gjøre en grundig jobb for å få på plass regler og tiltak som hindrer misbruk.

Til tross for noen åpenbare mangler i dagens eldreomsorg, gjøres det i de aller fleste kommuner en svært god jobb – både i hjemmetjenestene og institusjoner. Kommunene strekker seg svært langt. Opplever dagens eldre Norge på sitt beste innen eldreomsorg? Har vi ved dagens ytelser nådd toppen av hva fellesskapet, les kommunene, kan makte?

Jeg håper ikke det er slik, men jeg frykter at utfordringene fremover vil være så store at vi vil ha mer enn nok med å opprettholde dagens kommunale innsats på området.