Dyrt for alle om ikke klimaskader forebygges

Klimaavtalen etter COP 21 i Paris i fjor satte ny standard for både utslippsreduksjoner og klimatilpasning.  Avtalen vil ha stor betydning framover globalt og i Norge. Kommunene må

forvente seg et strengere ansvar. NOU 2015:16 Om overvann i byer og tettsteder gir noe av svaret.

Norge fikk en sentral rolle som forhandlingsleder i Paris, mye fordi forhandlingstemaet evnet å prioritere fellesinteressene. Kommuner og forsikringsbransje må følge opp gjennom å tenke på fellesskapets beste i møtet med klimautfordringene. Effektene av global oppvarming viser seg allerede både i kommuner og i forsikringsstatistikkene.

Klimaendringene får konsekvens for innbyggere i form av hyppigere overvannshendelser, stormer, flommer og skred. Hvordan skal en kommune bedre forstå egen risiko? Hva må innbyggerne lære å leve med? Når stopper forsikring å forsikre? Hvem er nærmest til å bære ansvaret for skadene? Og ikke minst – hva motiverer kommunen til å investere i forebygging og ta mer ansvar?

I NOU-en om overvann har vi forsøkt å finne svar på noen av spørsmålene. Utvalget leverte sin utredning sist desember.  Som medlem må jeg berømme og takke et meget kompetente sekretariat for innsatsen. Åtte lover og forskrifter er gjennomgått og anbefalt endret. Det sier mye om kompleksiteten i overvannsproblematikken.

EU går foran

Å planlegge for en uviss framtid er krevende. Grad av tilpasning her hjemme avhenger av hvordan vi alle kan demme opp for ytterligere global oppvarming.

Nå har FN og EU vedtatt at strategier og beslutninger i klimatilpasningsarbeidet i større grad må baseres på erfaringer og lærdom fra tidligere naturulykker. Vi må forstå risikobildet ut fra en helhet og ikke lenger bygge i skadeutsatte områder. Fokus på lønnsom forebygging er heldigvis blitt større.

EU og norske myndigheter arbeider nå med å utvikle nasjonale skadedatabaser for å gi myndighetene bedre grunnlag for politiske og faglige beslutninger, tiltak og regelverk.

Forsikringsbransjen sitter på de kanskje mest pålitelige lokale skadedata. Vi samarbeider tett med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og NVE både på nasjonalt og internasjonal plan, noe som bidrar til en mer effektiv gjennomføring av nasjonale krav og EU-krav om en mer helhetlig risikoforståelse. Vi er blant de aller beste på offentlig-privat samarbeid.

Forsikringsselskapenes bidrag

Forsikringsbransjen lever av å ta over og prissette risiko for skade gjennom bruk av historiske data. I et unikt pilotprosjekt, også i europeisk målestokk, har Finans Norge i samarbeid med ti kommuner og to forskingsinstitusjoner tilgjengeliggjort skadeforsikringsdata innenfor naturskader og overvann for kommunen for å forstå nytteverdien av dem.

Funn fra prosjektet viser at disse dataene setter kommunene i stand til å ta bedre skadeforebyggende beslutninger for investeringer og vedlikehold.

Det koster å glemme forebygging

I Norge har oppmerksomheten hittil mest vært rettet mot de store naturskadehendelsene som storm og flom. Skadestatistikk fra Finans Norge viser nå at kostnadene til overvanns- og tilbakeslagsskader utgjør like mye som alle naturskadehendelser i Norge. Trender viser allerede at skadene øker. 

NOU-utvalget anslår at overvannsskader årlig ligger mellom 1,6 og 3,6 milliarder kroner. Med forventet klimautvikling kan kostnadene bli mellom 45 og 100 milliarder kroner de neste 40 årene, om man ikke forebygger mer enn i dag.

Hvem er nærmest til å ta ansvar?

Hvem bør ta ansvar for et økende antall skader på eksisterende bygg?  NOU-en Eit klima i endring slo fast vedlikeholdsetterslepet i det kommunale ledningsnett er en hovedårsak til økte overvannsproblemer. Det er liten tvil om at byer har «bygd seg til» et overvannsproblem gjennom vedlikeholdsetterslep og tette flater.

Kommunene har bedre kunnskap og forutsetning for å forstå problemet og forebygge, og dette er noe av bakgrunnen for at flertallet i utvalget anbefaler at kommunen må forholde seg til dagens ordlyd om et strengt ansvar, også for overvann. Anbefalingen bygger på den mest optimale samfunnsmessige og framtidsrettete løsningen. Er det åpenbart at ansvaret ikke ligger hos kommunen, skal de ikke ha det. Noe annet er flom og skred utenfor byer som ikke skyldes menneskeskapt virksomhet.

NOU-en anbefaler et bedre samarbeid mellom kommunen eller deres ansvarsforsikringsselskaper og forsikringsselskapene. Det trengs nye og bedre rutiner ved regress. NOU-en foreslår at kommunen skal få nye virkemidler for å håndtere vannet, og at kostnadene tas inn i vann- og avløpsgebyrene.

Ekstreme hendelser (force majeure) skal de også skånes for. Forsikringsselskapene ser at mange skader gjentar seg, og de møter fortvilte kunder som kan få høyere premier hvis de bytter selskap.

At ansvaret for skadene skal legges på huseier, gir igjen god forebygging mot framtidige skader og er dårlig samfunnsmessig investering. Det minst ønskelige resultatet er at forsikringsselskapet ikke lenger vil forsikre slike skader.

Mangler insentiver til forebygging

Når kommunen ikke har ansvaret for skadene, hvorfor skal de da bruke betydelige midler til forebygging? Uten et tydelig ansvar vil insentivet for forebygging være lite når skadekostnadene på bygninger dekkes av forsikringen. Fordelen ved å forebygge må forstås bedre og regnes på. Gjennom å få et større ansvar vil kommunen også etterspørre og anvende forsikringsskadedata som viser de sårbare områdene. Forsikringsbransjen er villig til å bidra.