Driver enkelte bredbåndleverandører moderne bondefangeri?

Fra mitt synspunkt er det vel så viktig at bedrifter og kommuner i Norge får tilgang på de høye kommunikasjonshastighetene som begrepet bredbånd omfatter - hastigheter over 2 Mbit/s. Spesielt viktig blir dette for Distrikts-Norge.

I større byer og tett befolkede områder vil utbyggingen være økonomisk lønnsom på kort tid for alle leverandører. Det er i dette perspektivet at det blir viktig å diskutere hvordan vi kan få bygge ut tilbudet best og fortest mulig, og slik at vi får en vinn/vinn situasjon for flest mulig.

Hvorfor er det så viktig å få tilgang på høy kommunikasjonshastighet? For de uinnvidde i tekniske betegnelser kan vi sammenligne dette bredbåndet med en veistrekning. En smal grusvei har kapasitet til et visst antall biler før det begynner å bli kø og forsinkelser. Bygger vi en 4-felts motorvei på den samme strekningen kan det passere flere biler pr tidsenhet uten at det blir kø. Bygger vi en firefelts motorvei i to etasjer, blir det plass til enda flere biler. Bilene kan representere tjenester som flyter i systemet.

En fiberkabel har et visst antall fiberpar, 24, 48 eller flere. I det enkelte fiberpar kan det passere en viss mengde data per tidsenhet. Dersom vi velger forskjellige farger på lyset som passerer i fiberen, vil vi kunne øke kapasiteten betraktelig. Så enkelt er det i realiteten.

Det viktige framover blir å utvikle tjenester for bredbåndkommunikasjon. Har vi så tjenester som kan utnytte dette trafikksystemet? Det er bred enighet om at det blir viktig framover. Jeg vil begrunne behovet ut fra et sett tjenester - elektronisk handel.

Elektronisk handel er viktig langs to parametere. Det gir en unik mulighet til å redusere kostnader, og det har stor betydning for en bedrifts konkurransesituasjon og økonomi. Dersom en bedrift ikke kan nyttegjøre seg e-handel mens konkurrentene kan, vil bedriften fort komme bakpå i sin konkurransesituasjon og kostnadsutvikling.

Det samme gjelder for en kommune. Ved å digitalisere mest mulig av sin samhandling med annen offentlig virksomhet, leverandører, innbyggere i form av privatpersoner og bedrifter og annen informasjon, får kommunen ta del i en positiv kostnadsutvikling. I motsatt fall vil kommunen blir satt utenfor en slik positiv utvikling. Vi vet alle hvilken betydning det får for en elles presset kommuneøkonomi. E-handel sies å ha behov for 2-6 Mbit/s i datahastighet, altså bredbånd.

Vi er vitne til en intensiv forskning på utnyttelse av eksisterende infrastruktur og ny infrastruktur. Det vil være andre kommunikasjonsbærere enn fiberoptisk kabel, men kabel vil være en vesentlig del av infrastrukturen. Leverandørene i markedet posisjonerer seg aktivt for å komme i best mulig posisjon til å få kontroll med infrastrukturen. Den som kontrollerer denne, kan prise sine tjenester, sette opp sine bomstasjoner, og sikre seg gode inntektspotensialer.

Gjennom de Høykom-prosjektene som undertegnede er prosjektleder for, har vi registrert at én av de store leverandørene aktivt går inn for at Distrikts-Norge skal bygge den lokale infrastrukturen, aksessnettet, for seg.

Det kan være at også andre aktører har en lignende strategi, men de har ikke kommunisert noe lignende. Dette gjøres ved at det kommuniseres at leverandøren kan delta i en utbygging lokalt, dersom det er den lokale kommune, det lokale e-verket og lokalt næringsliv som koster utbyggingen. Optisk kabel i det lokale aksessnettet skal så overlates vederlagsfritt til den aktuelle leverandøren, mot at kommunen kan inngå en avtale om gjenkjøp av kommunikasjons-

kapasitet til eget formål.

Den øvrige kapasiteten i kabelen skal leverandøren ha hånd om og skal kunne selge i markedet. Videre skal lokale aktører fungere som selgere av tjenester for den sentrale leverandøren.

Argumentasjonen for denneløsningen er at kabelen ikke har noen verdi i seg selv, det er lyset - tjenestene - som har verdi. Det bestrides ikke at lysstrømmen har en verdi, men det må være like ubestridt at en optisk kabel med en kapasitet som kan leies ut har en potensiell stor verdi. Så får man heller finne gode muligheter for å materialisere denne verdien, slik at den kommer også lokalsamfunnet og kommuneøkonomien til gode. Det blir én av utfordringene.

Den holdningen til samarbeid i distriktene som nevnte leverandøren viser, er mildt sagt markedsfiendtlig. Det er lett for at kommunen i sin iver etter å få tilgang på bredbånd, går inn i en slik løsning. Det skaper imidlertid en vinn/tap situasjon i leverandørens favør. Veien er kort til å kunne sikre seg en sterk posisjon også på tjenestesiden, bortimot monopol. Det er i praksis en monopolsituasjon. Når først en aktør har sikret seg tilgang på aksessnettet, skal det mye til at en ny aktør bygger et parallelt nett. De etterfølgende leverandørene vil leie kapasitet hos den første i stedet, altså har ubrukt kapasitet i fiberkabelen en potensiell stor verdi.

Det er derfor etter mitt skjønn svært viktig at lokalmiljøet med kommunen, lokalt e-verk og næringslivet tar aktivt tak i situasjonen og etablerer en lokal aksessløsning, som sikrer at aksessnettet ikke hindrer lokal verdiskaping for lokale aktører.

Kommunen har her en todelt rolle, som offentlig forvaltningsorgan med ansvar for blant annet næringsutvikling, og som offentlig bedrift, med ansvar for kommunale tjenester, best mulig kommuneøkonomi og potensielle inntektskilder. Begge rollene er svært relevante i denne sammenhengen.

I sin tid var det Kommune-Norge som bygget ut vannkraften. Helt fram til i dag er det lokale energiverk i kommunalt eie i mange norske kommuner. Vi har alle sett den verdien som ligger i dette for kommunen, med innbyggere og næringsliv. Det blir viktig å få ta del i en lokal verdiskaping også i forbindelse med bredbåndutbygging.

Skrevet av: Lars Gunnar Ribemo