Dobbeltroller ved innkjøp - stadig søkelys på praksis i offentlig sektor

Næringslivets forum for offentlige anskaffelser (NFOA) har slått fast at denne praksis ikke er forenlig med lovverket. EØS-direktivene – som er en del av norsk rett – gjør det klart at en offentlig oppdragsgiver ikke lovlig kan søke råd ved utforming av anbudsspesifikasjoner hos noen med egen interesse i de leveransene som skal finne sted.

Denne bestemmelsen rammer blant annet forsikringsmegling ved innkjøp. Megleren innehar en dobbeltrolle når han både bistår ved anbudet og senere skal ivareta leverandørbetalte serviceoppgaver hvor godtgjørelsen avhenger både av innkjøpt volum og driftsløsning. En slik rollekombinasjon er ikke lovlig i henhold til regelverket for offentlige anskaffelser.

NFOA er ikke alene om sin konklusjon. I Danmark (som er underlagt det samme regelverk som Norge) er det uttrykkelig slått fast i ny Lov om forsikringsmægling av 21.4. 1999 at forsikringsmegler ikke under noen omstendighet kan motta provisjon fra forsikringsselskap i forbindelse med offentlige anskaffelser. Dette som en konsekvens av EU-direktivene og lovgivningen for øvrig. Honorarer av enhver art må betales direkte av oppdragsgiver.

Det samme har Finansinspeksjonen i Sverige uttalt ved flere anledninger.

Det er neppe tvil om at offentlig sektor har stort behov for faglig bistand ved sine innkjøp, ikke minst ved anskaffelse av forsikringstjenester. Hvorfor skal ikke den provisjonsbetalte mellommannen være med på å gjennomføre innkjøpet?

Det er en rekke årsaker til dette.

En nærliggende forklaring er at provisjonsinteresse hos konsulenten kan påvirke spesifikasjoner, anbudsprosess og løsningsvalg i en retning som passer for hans eget forretningskonsept. At provisjonsbetingelsene er «like hos alle produsenter» er en myte, og dessuten lite relevant. Av større betydning er muligheten til å påvirke hva og hvor mye som skal kjøpes inn, og hvordan rutinene i forsikringsholdet skal være.

Mellommannens egen godtgjørelse påvirkes i stor grad av de løsningene som velges. Det foreligger dermed risiko for ulik behandling av interesserte leverandører, kjøp av unødige produkter og opplegg av tungvinte vedlikeholdsformer. Resultatet blir høyere kostnader for kjøper og for samfunnet.

Et annet poeng er at driftskonsept og kunnskapsbasert service (slik som skadeforebyggende bistand) ikke konkurranseutsettes under anbudet, verken på pris eller kvalitet. Begge disse områder vil være viktige virkemidler til framtidige kostnadsreduksjoner innen offentlig sektor.

Når problemet enkelt kan løses ved at oppdragsgiver betaler direkte for den jobben som blir gjort, hvorfor velger noen en konstruksjon med konsulenten i en dobbeltrolle?

Forklaringen kan ligge på manglende innsikt i regelverk og konsekvenser, men er kanskje enklere: I offentlig økonomi skiller man lite mellom utgifter og kostnader. Utgifter til kvalifisert konsulentbistand i tråd med lovverket er lite velkomne i trange budsjetter. Mer fristende kan det være å sette bort egne oppgaver for produsentenes regning. At en slik løsning har negative konsekvenser for egen utvikling og kostnadsnivå, blir dessverre et luksusproblem for mange.