Mange av de meste populære digitale læremidlene har så lav kvalitet at de kan ha negativ effekt på læringen, skriver Natalia Kucirkova og Trond Ingebretsen.

Mange av de meste populære digitale læremidlene har så lav kvalitet at de kan ha negativ effekt på læringen, skriver Natalia Kucirkova og Trond Ingebretsen.

Illustrasjonsfoto: Agnar Kaarbø
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Det trengs samarbeid om de beste digitale løsningene

Vi trenger et felles rammeverk og felles veiledningsmateriell som kan hjelpe lærere å bruke digitale læremidler i henhold til læreplanen og i samsvar med nyere forskning.

På Vigilos dialogkonferanse nylig spurte vi deltakere fra kommunal sektor om deres tre viktigste vurderingskriterier av digitale læringsmidler tenkt brukt i klasserommet. Svarene var ikke overraskende: Sikkerhet (for personvern), økonomi (pris per enhet og per elev) og kvalitet.

Lærere må kjenne til hvilke design som er bra når de velger digitale læremidler.

Mens de to første kan sees på som grunnleggende kriterier, er sistnevnte mer utfordrende å spesifisere og bli enige om.

Kvalitet har ulike sider når det gjelder læringsutbytte for barn (læring av fag, motivasjon til å lære eller samspill med andre i klasserommet) og når det gjelder lærers egen pedagogikk. Mye av dette avhenger av den enkeltes ferdigheter, behov og brukssammenheng. Men en stor del av lærings- og pedagogikkkvaliteten avhenger av kvaliteten på utformingen av det digitale læremiddelet.

Forskning på kvalitet i design av digitale læremidler tyder på at mange av de mest populære og mest anvendte digitale læremidler har didaktisk design av lav kvalitet som kan ha negativ effekt på læring og pedagogikk.

Disse funnene betyr at lærere må kjenne til hvilke design som er bra når de velger digitale læremidler for undervisningen. En slik digital kompetanse er ikke lett å oppnå over natten, siden utformingen av hver app og plattform er forskjellig og i stadig endring.

En slik digital kompetanse utvikles gjennom samarbeid med andre lærere og gjennom direkte utprøving av ulike digitale verktøy. Det krever tid, motivasjon, kunnskap og tilgang på ressurser. Ikke alle lærere har dette tilgjengelig i like stor grad. Samtidig er det ikke uoppnåelig, og det finnes ulike tilnærminger til problemet.

For å gjøre jobben enklere for lærerne har forskere utviklet veiledninger og kriterier for å vurdere ulike løsninger i forhold til pedagogikk- og læringsmål. I noen tilfeller brukes disse sammen med lærere, i andre tilfeller sammen med utviklere, og i enkelte tilfeller i et økosystem med utviklere, lærere og Ed Tech-bransjen.

Det ideelle scenarioet er når hele det digitale økosystemet jobber sammen mot de samme kvalitetskriteriene, fra investorsiden og designutvikling til praktisk bruk i klasserommet og til slutt til forskeres evaluering av bruken.

Vi ønsker å skape et slikt digitalt økosystem i Norge, og det finnes ulike veier dit.

Et par eksempler: I USA har ulike stater sine egne rubrikker for skoler og «roadmaps» for å veilede dem. Organisasjoner som Future Ready og Common Sense Media har egne rammer og individuelle plattformer med vurderinger for individuelle apper.

Internasjonale organisasjoner som EdReports har evalueringer for ulike innholdsområder, brukervennlighet og design, lærerplanlegging og læring, vurdering, differensiert undervisning og effektiv teknologibruk.

Det tok mange år og mye ressurser og arbeidskraft å utvikle disse løsningene. Mye av veiledningsmateriellet brukes av andre land, gitt at mange av digitale læremidlene brukes i klasserom over hele verden. Derfor, i stedet for å utvikle en ny plattform og begynne å vurdere alle apper fra bunnen av (husk at det finnes 520.000 apper kategorisert som «pedagogiske» i app store), kan vi adoptere det beste for den norske konteksten.

Kommuner kunne samarbeide på tvers for å utvikle et generaliserbart rammeverk for å vurdere alle typer digitale læremidler, og en taksonomi av ulike typer læringsaktiviteter med digitale læremidler.

Som flere forskningsprosjekter viser, finnes det ulikheter mellom kommunene. Noen har dedikerte IKT-rådgivere som følger aktivt med på den siste teknologiske utviklingen, mens andre har ikke slike ressurser. Et felles rammeverk og felles veiledningsmateriell kunne hjelpe lærere å bruke digitale læremidler i henhold til læreplanen og i samsvar med nyere forskning. Det ville skape en sentral løsning og et kvalifisert, digitalt sted til å gå, i stedet for fragmentert og ofte mer tilfeldige diskusjoner og vurderinger på ulike private Facebook-grupper.

Rådgivningstjenester fra universitetene – som gjennom selskaper som Wikit AS, et selskap delvis eiet av Universitetet i Stavanger – kan tilføre den stabile «forskningsstemmen» til kommunene. Men det er Udir og KS som har de beste forutsetningene for å sette i gang et slikt samarbeid på tvers av kommunene.