Det finnes utkantkommuner – og firkantkommuner

Å sikre mennesker i utkantene adekvate medisinske tjenester, er en verdensomspennende utfordring.

Jeg er selv ingen utkantlege. Jeg driver allmennpraksis i en by, som riktignok er verdens nordligste, men like fullt en by. Men som gruppeveileder i spesialistutdanningen i allmennmedisin har jeg veiledet rundt 70 kolleger gjennom to år. En stor andel har vært utkantleger i Finnmark. Og som veilederkoordinator har jeg hatt kontakt med mange flere utkantleger, i hovedsak i små kystkommuner.

Gjennom denne erfaringen har jeg gjort en rekke observasjoner og gjort meg en del tanker.

Utkantbefolkningen er heldigere stilt i Norge enn i de fleste andre land. Det har i en årrekke vært sterke politiske føringer i Norge for å styrke utkantene økonomisk og politisk. Sammenligningen med Sverige er velkjent, og ser man til Finland og Russland er forskjellen enda større. Det er mange historiske og kulturelle årsaker til dette, som jeg ikke skal komme inn på her.

Norsk allmennmedisin har i en årrekke hatt et sterkt desentralt preg. Mens allmennpraksis for 50 år siden i Norge var betraktet som en annenrangs medisinsk geskjeft, hadde utkantenes distriktsleger en sterk stilling i befolkningen.

Per Fugellis bøker på 70-tallet bidro sterkt til økt prestisje i befolkningen både for allmennmedisin generelt og utkantmedisin spesielt.

Internt i allmenn- og samfunnsmedisinske fagmiljøer i Norge gir det også prestisje å arbeide perifert, noe man vel ikke finner igjen på samme måte i sykehusfagene.

Vi har dessuten gjennom vel 60 år hatt turnustjenesten som en sterk rekrutterende faktor for leger til utkantene. Gjennom 30 år vil jeg stort sett bedømme tilgangen på leger til Finnmark som ganske god. Mange har kommet «tilfeldig» gjennom turnustjeneste. Ganske mange har også reist frivillig til Finnmark ut fra eventyrlyst og ønske om eksotiske opplevelser.

Av de 70 kollegene jeg har veiledet, har mange blitt i Finnmark i mange år etter en ganske tilfeldig start. Men det er også svært mange som har sluttet og flyttet til mer sentrale strøk.

Her har jeg gjort en observasjon som har forsterket seg over tid, og som synes å stemme ved en grov opptelling av kandidatene: Det er flere leger som slutter i små utkantkommuner på grunn av vanskelige samarbeidsforhold med kommunen enn fordi de ønsker seg til varmere og mer sentrale strøk.

Jeg har møtt en rekke leger som har sett for seg mange år i sin utkant, men som etter hvert har registrert at kommuneledelsen har «tatt dem for gitt», og derfor har påført dem stadig vanskeligere arbeidsforhold.

Jeg våger påstanden om at utfordringen spesielt i Finnmark ikke er å rekruttere leger til småkommunene, men å beholde dem. Her er variasjonen betydelig mellom kommunene.

Kommuner som ikke klarer å rekruttere/beholde leger, skylder på at det er så vanskelig når man er en utkantkommune. Ofte er det nok å se til nabokommunen hvordan man kan opprettholde en stabil legebemanning med relativt enkle midler.

Jeg har derfor lansert begrepet «firkantkommune» som betegnelse på kommuner som på kortsiktig vis «spenner bein på» leger som kan tenke seg å være i kommunen over lang tid.

Det er en viss overlapp med «utkantkommuner», men ikke fullstendig. Ofte er det ganske primitive psykologiske mekanismer som ligger til grunn: Kommunale ledere takler ikke at unge jenter på 31 år skal tjene sjusifrede beløp og toppe kommunens skatteliste. Og aller verst er det hvis det er naboens datter – som trolig er den beste legen de kunne fått.

De har derimot ingen problemer med å betale det dobbelte til mannlige leger med fremmedartede navn som ikke skatter til kommunen. Jeg synes altså også å se en ganske ekkel kjønnsfaktor i dette.

Små kommuner som skal forsøke å drive legetjeneste, har heller ingen steder å gå for å søke råd. Nasjonalt senter for distriktsmedisin har de ikke hørt om. Og kommunenes samarbeidsorgan KS har aldri brydd seg om å skaffe seg kompetanse i allmenn- og samfunnsmedisin. Vi får høre fra aktuelle kommuner at dersom de kontakter KS for råd, så får de bare ett: «Vær hard mot legene».

Da min kommune Hammerfest behandlet et forslag til plan for legetjenesten som var ganske anstendig, sa rådmannen til kommunestyret at de hadde måttet overstyre innvendinger fra KS for å få dette til.

Det er ganske små og enkle ting som skal til for små kommuner som ønsker en stabil og god legedekning:

• Legg til rette for god utdanning. Kommunene har ansvar for spesialistutdanningen fra 2019, og smarte småkommuner kan konkurrere ut større kommuner gjennom dette.
• Anstendig lønn.
• Gode ordninger for avspasering, tilrettelagt ut fra legens behov.
• Redusert vaktbelastning, eventuelt ved å hyre inn vikarer som kun går vakter en periode.
• Respektere legenes synspunkter på drift av lege- og helsetjeneste.
• Benytte seg av og styrke samfunnsmedisinsk kompetanse hos legene der dette inngår i stillingen.

Det er kanskje for mye å håpe på at dette endrer seg. Men mitt råd er i alle fall å plassere ansvaret der det hører hjemme, framfor å kjøre endeløse rekrutteringskampanjer.

Denne teksten ble publisert i Doktor i Nord, medlemsblad for Nordland og Finnmark legeforeninger, i 2019. Etter at jeg nylig fikk tildelt Norsk forening for allmennmedisins Skribentpris for den, ble jeg oppfordret til å sende den til Kommunal Rapport.