Den snikende sentralisering

Begrepet offentlig sektor omfatter så mangt, alt fra departementer, direktorater og andre store statlige organisasjoner til fylkeskommuner, store og mindre store kommuner. Og det meste synes å ha behov for fornying, forenkling, effektivisering, konkurranseutsetting, modernisering, omorganisering, strukturendring, privatisering, sammenslåing og hva de nå enn heter alle disse moteordene, som en åpenbart må være familiær med om en ønsker å delta i den offentlige debatt og attpåtil bli tatt på alvor.

For å sikre meg det siste, vil jeg raskt føye til: Jeg tror dette er en sunn, nyttig og nødvendig debatt som alltid bør være høyt oppe på dagsordenen, om vårt folkestyre skal fungere.

Hvorfor? Det dreier seg om hvordan våre skattepenger blir brukt. Om hva vi betaler og får igjen. Om hvordan begrensede ressurser fordeles. Om hvordan makt og myndighet organiseres og blir utøvd. Om hvilke verdigrunnlag som skal ligge til grunn for de valg vi tar. Om offentlig innsyn og kontroll med tjenesteyting og forvaltning m.m.

Det dreier seg altså ikke bare om hvordan vi som innbyggere skal ha mulighet til å kontrollere hva og hvordan ting blir gjort. Det dreier seg like mye om hvordan vi selv skal ha mulighet til å påvirke vår egen hverdag, framtid, individuelt og i fellesskap - i storsamfunnet og i lokalsamfunnet.

Det blir ikke bare spørsmål om hva vi kan kreve som forbruker, men også hvilket ansvar vi enkeltvis påtar oss som innbyggere i et samfunn der ressurser skal fordeles og lokalsamfunn utvikles til gode steder å bo.

Med utgangspunkt i erfaringer etter en del år på ulike nivå i kommunal og fylkeskommunal sektor, tillater jeg meg følgende påstander:

1) Det norske system for kommunal/fylkeskommunal tjenesteyting, forvaltning og utvikling er i for mange miljøer - inklusive enkelte politiske partier, næringslivskretser og sentrale maktkorridorer - grovt undervurdert hva gjelder organisasjon, ledelse, leveransedyktighet og kvalitet.

2) Norske kommuner og fylkeskommuner er krevende kompetanseorganisasjoner med meget dyktige fagfolk som hver dag utfører sitt arbeid samvittighetsfullt over et bredt spekter, fra omsorg og helse til utdanning, tilrettelegging og drift av tekniske installasjoner, næringsutvikling, planlegging og utvikling av offentlig infrastruktur i by og bygd under svært varierende forhold.

3) De fleste norske kommuner og fylkeskommuner har gjennom flere år arbeidet systematisk og bevisst med fornying, omorganisering og effektivisering.

4) Det er betydelige uløste oppgaver, både hva gjelder behov og kvalitet på tjenester og infrastruktur i forhold til de krav vi bør stille og de mål Stortinget har trukket opp.

5) Det er fremdeles et betydelig potensial for økt produktivitet i de fleste kommuner og fylkeskommuner.

6) Den statlige detaljstyringen - les sentralisering - med påfølgende embetsmakt og kontroll, har økt dramatisk de siste 15-20 år, og er i dag et hinder for bedre ressursutnyttelse og etter hvert en trussel for vårt aktivt deltakende folkestyre.

Med andre ord: Den modell vi i vårt land har tradisjon for og har valgt for å løse viktige oppgaver knyttet til omsorg, helse, utdanning osv. er i utgangspunktet en meget effektiv og god modell. Den har mangler og må hele tiden forbedres i takt med nye krav og nye muligheter.

Men er vi i ferd med å rive fundamentet bort under denne modellen og de velferdssystemer vi har bygd opp og de verdier de er basert på? Er næringsliberalistenes og høyre-partienes rop om strukturendringer, konkurranse og reduserte offentlige utgifter, og profesjonenes krav om individuell rettighetslovgivning, i ferd med å undergrave folkestyret og dets oppgave som fordeler av goder og plikter?

Vil besvergelsene om og krav om endringer av vår påståtte foreldede kommunestruktur og den håpløse fylkeskommunen gi oss et mer effektivt og kvalitativt bedre Norge? Spørsmålene er flere og kunne med fordel oftere vært stilt. Svarene er ikke alltid like lette å gi.

Vi kan etter min mening likevel konstatere følgende:

Summen av det vi nå ser er sterk sentralisering, ikke bare av bosetting. Akkurat det har vi god statistikk for. Mindre åpenbar blir sentraliseringen, om vi ser på hvor beslutninger tas, hvor makt og myndighet utøves og hvor ledelsesmiljøer og kompetanse konsentreres.

Kommunal sektor har vokst gjennom flere år, fordi Stortinget har pålagt den kommunale forvaltning å løse oppgaver i stadig økende omfang.

Den kommunale handlefrihet er derimot mer eller mindre borte. Det styres gjennom nasjonal lovverk, forskrifter, retningslinjer og rundskriv. I tillegg er de økonomiske rammer som er stilt til disposisjon ikke i samsvar med det det koster å løse de samme pålagte oppgavene. Så langt har denne detaljerte regelstyring og økonomiske fjernstyringen gitt store bidrag til nedbyggingen av tillit til kommuner og fylkeskommuner.

Sterkest har dette slått ut for fylkeskommunen. Etter mange år med mer eller mindre systematisk økonomisk utarming, var tiden inne til det store framrykket - statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Uten i denne sammenhengen å gå nærmere inn på hva jeg mener om dette eierskiftet, vil jeg konstatere:

1) Dette er det største sentraliseringstiltak stortingsflertallet har gjort på mange tiår.

2) Ropet om avvikling av fylkeskommunen som direkte valgt forvaltningsenhet er blitt sterkere.

3) Regjeringen vil nå at Stortinget skal revurdere sitt standpunkt til oppgavedeling, slik det ble vedtatt så sent som sommeren 2001.

Tiden synes med andre ord å være inne for ytterligere sentraliseringsframstøt - når man først er i gang, så å si.

For det er det som faktisk skjer. Hvorfor?

Fjern fylkeskommunen, og du har lagt grunnlaget for en helt ny kommunestruktur. Det blir det selvsagt ikke snakket høyt om. Den politiske belastningen blir for stor. Derfor sentraliseres det gradvis.