Skal vi ha stereoanlegg i stedet for korps på 17. mai?

Ønsker du deg en lastebil med stereoanlegg som spiller korpsmusikk på 17. mai? Fordi skolekorpset i din kommune er nedlagt? Det høres ekstremt ut, men det er dessverre ikke langt unna virkeligheten flere steder i landet.

I over 30 år har jeg jobbet med å tilrettelegge for kulturaktiviteter – som korps, dans, teater og konserter. Noe så enkelt som at en skole skal kunne samle noen hundre mennesker i et rom med konsentrasjon, ro og verdighet, er i dag blitt vanskelig. Ofte umulig.

Kan vi bygge demokrati når vi ikke har rom der det går an å snakke sammen – uavbrutt?

Offentlige bygg skal være allmenninger, åpne og tilgjengelige mest mulig av tiden.

Bibliotekene har blitt demokratiets hverdagsrom med selvbetjent åpningstid, lav terskel og plass til både konsentrasjon og fellesskap. Hvorfor gjelder ikke dette for skolene?

Tidlig på 2000-tallet ble det bestemt at skoler skulle bli mer arealeffektive. Mange fjernet da «samlingssal» fra byggeprogrammene. Salen på 200–250 kvadratmeter – med scene, blending, god akustikk og lagringsplass – forsvant.

Men behovet for å samles ble ikke borte. Korpset sluttet ikke å spille. Kulturskolen sluttet ikke å undervise. Elevene sluttet ikke å drømme om å stå på en scene.

Inn kom standardløsningen i norske skolebygg; kunnskapstrappa. Et amfi midt i inngangspartiet. Ingen dører å lukke. Ingen scene å gå opp på. Et sted der elevene må fremføre en presentasjon mens budbilsjåføren ruller forbi med tralle og korpset øver, mens andre går rett gjennom dem – på vei til et annet sted i bygget.

Man kan oppleve, som jeg gjorde på Marienlyst skole i Drammen, at mens korpset holder sin konsert, spretter håndballaget opp og ned rett utenfor – høylytt.

I tillegg gikk dørene opp og igjen konstant fordi spillerne kom innenfor fotocelledekningen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

I andre sammenhenger sørger vi for skjerming og fokus. Tenk kino, konsertsal, teater eller kommunestyresalen. Hjemmekinoen er i et lukket rom, kanskje i kjelleren. Kjenner du noen som har hjemmekinoen foran inngangsdøra?

Kunnskapstrappa kalles «skolens hjerte». I praksis er den en trafikkert vrimlesone. Den fungerer som alt – og ingenting. Den er verken aula, samlingssal, øvingslokale eller scene, men den erstatter dem alle. Det er problemet.

Barn og unge som skal formidle, står i midtrabatten på motorveien. Fokus er erstattet med kaos. Gir dette «morgendagens helter»?

Jeg vil være krystallklar: Dette er ikke et angrep på arkitekter. De løser oppgavene innenfor rammene de får fra bestilleren. Problemet er at behovet ikke er definert tydelig nok i oppstarten.

Vi ser det igjen og igjen: Tidligfasearbeidet glipper, og funksjoner som er avgjørende for å skape skoler som levende kulturarenaer, blir ikke med videre.

Mangelfull tidligfase gir tapte verdier, dårligere løsninger og større totalkostnad over tid. Oscar Value-prosjektet dokumenterer dette tydelig.

Når vi dropper det som ikke er «lovpålagt» – som saler, lager og teknisk infrastruktur – bygger vi bygninger som fungerer dårlig, både for læring og for liv.

At skolekorpset forsvinner, er et symptom. Det er kanarifuglen i gruven. Når bærende kulturaktiviteter som korps, drama, kor eller kulturskole ikke har plass i byggene som skal være lokalsamfunnets fellesarenaer, er vi på feil kurs.

Skolen skal være en kulturarena. Det står eksplisitt i mange kommunale bestillinger. Likevel bygges det hvert år nye skoler som ikke kan huse kultur: Ingen sal. Ingen lagringsplass. Ingen blendingsgardiner. Ingen garderobe for utøvere. Ingen skjerming mot lyd. Og i mange tilfeller: ingen respekt for det som skal formidles.

Hva gjør vi da? Vi går tilbake til det som fungerte – og forbedrer det.

Vi trenger Aula 2.0 – et moderne, fleksibelt samlingsrom med tilstrekkelig lager, teknisk infrastruktur, akustisk kvalitet og fysisk fleksibilitet. Et rom som kan brukes til både musikk, debatt, dans, undervisning og fest. Et rom hvor du kan lukke en dør, trekke for et gardin – og vite at du, og det du skal formidle, er viktig.

Det koster ikke nødvendigvis mer. Men det må prioriteres fra starten. Standarden NS 3467 legger stor vekt på definisjonsfasen – og det bør vi også.

Så her er mitt spørsmål til deg, kjære lokalpolitiker eller skoleeier:

Skal barna i din kommune spille korpsmusikk fra et stereoanlegg på lasteplan – fordi det aldri ble bygget et rom for å øve?

Nei? Da må du sørge for at neste skole du bestiller, har plass til musikken, menneskene og mulighetene.

Fremdeles i tvil? Legg neste kommunestyremøte til en kunnskapstrapp – og fortell oss hvordan det føltes etterpå!

Kunnskapstrappa må dø – ikke korpset.