Barnevernet trenger bedre kompetanse og høyere kommunalpolitisk prioritet

Mimmi Kvisvik (FO) og Ole-Henrik Kråkenes (leder av profesjonsrådet for barnevernspedagoger) er kritiske til Juristforbundets etterlysing av flere jurister i barnevernet. (Kommunal Rapport 26. juli).

Jeg er helt enig med Kvisvik og Kråkenes i at barnevernet trenger tverrfaglig kompetanse for å løse sitt vanskelige samfunnsoppdrag.

Men jeg stiller meg spørrende til deres påstand om at barnevernspedagoger og sosionomer har tilstrekkelig kyndighet til å forstå, tolke og drive rettsanvendelse.

Om dette er riktig, i strid med Juristforbundets antakelse om at de mange lovbruddene i barnevernet skyldes mangel på jurister, blir kardinalspørsmålet:

Hvorfor skjer da alle disse lovbruddene?

Kritikken mot norsk barnevern er svært omfattende, og den kommer ikke bare fra de mange barnevernsdommene mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), som noen fortsatt forsøker å bagatellisere.

Det foreligger en rekke rapporter fra Statens helsetilsyn og Riksrevisjonen, granskninger av barnevernssaker i ulike kommuner, samt offentlige utredninger som Svikt og svik (NOU 2017:12). De har alle avdekket grov svikt i barnevernets arbeid. Høyesterett har fulgt opp med flere dommer i kjølvannet av EMD- dommene. I juni 2020 oversendte Barne- og familiedepartementet et rundskriv til alle landets kommuner/barnevernstjenester og fylkesmenn (statsforvalter) om behovet for at norsk barnevern i betydelig grad skjerper seg.

Så sent som i desember 2020 uttalte Statens helsetilsyn at omfanget av rapporter om svikt og lovbrudd i barnevernstjenestene og i barnevernsinstitusjonene var urovekkende.

Tidligere i år presenterte sosionom Ine Haver, ansatt i barnevernet, sin masteroppgave om svikt i kravet til forsvarlighet i barnevernstjenestens arbeid. Oppgaven bygger på en gjennomgang av fem ulike rapporter og granskninger. Den avdekker et mønster i svikt og mangler. Et hovedfunn er manglende forståelse av kravet til forsvarlighet med tilsvarende avvik i praksis.

Kjernen i den knusende kritikken er:

• Barns meninger kommer ikke godt nok fram i sakene. Barnevernet må bli bedre til å spørre, høre, vektlegge og dokumentere barns fortellinger.

• Barnevernet synes ikke å erkjenne at barns rett til familieliv står like sterkt som foreldrenes rett til familieliv. Det betyr ikke at hensynet til barnets beste må vike til fordel for foreldrenes interesser.
• Barnevernets dokumentasjon, vurderinger og begrunnelser er ikke grundige og presise nok. Dette gjør det vanskelig å etterprøve beslutningsgrunnlaget og skaper et rettssikkerhetsproblem.
• De negative funn avdekker generelt at kravet til forsvarlighet ikke oppfylles i praksis.

Barnevernet er en av samfunnets viktigste og mest krevende velferdstjenester. Men nettopp fordi barnevernet er så viktig, trenger vi et barnevern som fungerer bedre enn den sviktende tilstanden som er påvist.

For å skape et bedre barnevern er det behov for:

• Bedre faglig kompetanse, herunder særlig juridisk og flerkulturell forståelse.
• Gode holdninger og etisk kompetanse. Det må være en tankevekker at det måtte lovfestes at barnevernet skal møte barn og unge med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at barnevernet plikter å samarbeide med barn og foreldre og behandle den med respekt. Burde ikke dette være en opplagt del av profesjonsetikken uten å stå i loven?
• Bedre rettssikkerhet. Ansatte i barnevernet må klarere erkjenne hvilken maktposisjon de besitter i møtet med sårbare og vanskeligstilte familier. Videre må kontroll- og tilsynsordningene forbedres.
• Bedre samarbeid med andre tjenesteytere med sikte på et samordnet tjenestetilbud.
• Tilstrekkelige menneskelige og økonomiske ressurser.
• Høyere politisk prioritering av barnevernet i den enkelte kommune. Her innebærer den nye barnevernsloven, vedtatt i Stortinget 10. juni i år, et klarere og tydeligere ansvar for landets kommunepolitikere enn i dag.

Nå gjenstår politisk handlekraft.