At barnevernet er blitt en distansert spesialtjeneste, fører blant annet til ansvarsfraskrivelse i skoler og barnehager, ifølge Randi Haugland.

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Debatt

Barnevernet har ikke monopol på å beskytte barn

Koronakrisen kan gi kommunene anledning til å organisere et tilgjengelig og tverretatlig barnevern, slik at barn og barnefamilier kan få tidligere og bedre hjelp.

Koronakrisen har ført til at mange barn har mistet retten til en tilstrekkelig levestandard, og alle mistet lenge retten til lek og læring sammen med andre barn.

Barnevern krever et nært samarbeid med barna og deres familier.

Noen barn har i denne tiden dratt nytte av et rolig hjemmeliv med foreldre som endelig har fått tid til dem, mens andre har opplevd økt familiestress knyttet til tap av inntekt og hjemmekontor/hjemmeskole i en trang bolig.

Noen kan også ha blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt og mishandling fra foreldre og/eller søsken. Det er godt dokumentert at trangboddhet og fattigdom gir økt stressnivå hos både foreldre og barn, og at dette kan gi grobunn for psykiske problemer, rusmisbruk, omsorgssvikt og overgrep.

I en tid med nedstengning av samfunnet, har myndighetenes hovedfokus vært på utfordringer knyttet til sykehusenes intensivkapasitet, mangel på smittevernutstyr og Navs kapasitet til å gi økonomisk bistand til de som er rammet av permitteringer og konkurser. Mange av disse har omsorgsansvar for barn, men det var stengte skoler og barnehager som for alvor satte barns menneskerettigheter i fokus.

I tillegg til manglende og/eller dårlig opplæring, har barneministeren, barneombudet og direktøren for det statlige barnevernet (Bufdir) uttrykt bekymring for at barn som kan være utsatt for alvorlig omsorgssvikt og mishandling, ikke blir meldt til barnevernet.

Ros til barneministeren

Barneministeren skal ha ros for at han i perioden med hjemmeskole anbefalte lærere å snakke med barna om sin hjemmesituasjon når de likevel har nett- og telefonkontakt.

Selv om anbefalingen var helt i samsvar med den internasjonale barnekonvensjonen, ble den møtt av protester fra blant andre Utdanningsforbundet, som mente at dette var barnevernets oppgave.

Men er det virkelig slik at kommunens barnevernstjeneste har monopol på å beskytte barn i vårt samfunn? Svaret er nei. I Norge forvaltes den internasjonale barnekonvensjonen av mange myndigheter, tjenester og profesjoner.

Nært samarbeid og samordning trengs

Barnevern er både komplekst og komplisert, og med mange etiske dilemmaer. Dette krever et nært samarbeid med barna og deres familier, samt tverretatlig samordning og tverrfaglig samarbeid.

Skoler, barnehager, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), helsetjenestene, barnevernstjenesten, familievernkontoret osv. har alle en selvstendig plikt til å ivareta barns rettigheter på sine tjenesteområder, men også til samarbeid om barns oppvekstforhold i hjem, skole og nærmiljø.

Barnevernstjenesten forvalter en barnevernlov med dobbelt mandat – både hjelp og kontroll. Den pålegger tjenesten å delta i tverretatlig samarbeid i hjem, skole og nærmiljø for å forebygge omsorgssvikt og mishandling, men gir også adgang til inngrep i familiens liv uten samtykke fra de det gjelder.

Distansert tjeneste

Etter at barnevernstjenesten ble skilt ut som egen organisasjon, har den i svært mange kommuner utviklet seg til en distansert spesialtjeneste for beskyttelse av barn, hovedsakelig med utgangspunkt i bekymringsmeldinger fra tjenester som møter barn og familier direkte.

Denne spesialiseringen er ikke uproblematisk, ettersom den både fører til ansvarsfraskrivelse i skoler og barnehager, vanskeligheter med å undersøke enkeltsaker og en overbelastet barnevernstjeneste, som henlegger ca. 20 prosent av meldingene og 60 prosent av undersøkelsene.

Sentrale myndigheter setter dårlig «treffsikkerhet» i sammenheng med svak kompetanse i barnevernet.

Oppsplittet hjelpesystem

Etter min vurdering handler dette først og fremst om samfunnets organisering av tjenester med ansvar etter barnekonvensjonen. Både tverretatlig teamarbeid om forebygging av omsorgssvikt og saksbehandling for å belyse familiens ulike velferdsproblemer, er i dag vanskeliggjort av et oppsplittet hjelpesystem, der ingen har overordnet ansvar for beskyttelse av barn.

Begrepet krise kommer av gresk og kan oversettes med «avgjørende vending» (Wikipedia). Koronakrisen kan gi kommunene anledning til å organisere et tilgjengelig og tverretatlig barnevern, slik at barn og barnefamilier kan få tidligere og bedre hjelp.

Skoler og barnehager har behov for yrkesgrupper med kunnskaper og ferdigheter i å samarbeide med lærere og familier om barnas sosiale situasjon – både med og uten hjemmeskole.

Også Nav har behov for sosialarbeidere med barnefaglig kompetanse i sitt arbeid med å sikre inntekt og bolig for barnefamilier – både i denne krisetiden og på lengre sikt.