«Alla vil til himmelen»

Budskapet var enestående enkelt og betød at du må gjøre det som trengs for å nå målet - verken mer eller mindre. I dag er budskapet et litt annet: «Alla vil til himmelen, men få vil jo dø», om jeg får si det med det skånske bandet Timbuktu. I overført betydning har jeg i tankene fordeling av byrder mellom individ og fellesskap og forventningenes rolle.

Vi trenger fantasi i det offentlige rom, og vi skal verdsette retorikkens plass i samfunnsutviklingen. Derfor har politikk fortsatt sin rolle å spille, men vi lar oss ikke mobilisere av politisk snusfornuft på systemforvalternes premisser. Det ble den forrige regjeringens bane. Det kan skje igjen. Med partier som i regjeringsposisjon opptrer med tomme verktøykasser og partiapparater som er seg selv nok, er det ikke rart at respekten er borte, når mediene også uimotsagt kan sette dagsordenen, med seer- og lesertall som ledesnor.

Mens lønnsøkninger for folk flest holdes under nidkjær kontroll av alle rundt forhandlingsbordet - det kalles ansvarlighet - og de økonomiske inflasjonsmål forvaltes som sakramenter, tilbys vi til erstatning et feiende flott og muntert frislepp i politisk motespråk, og utbudet av ledelsesprinsipper når daglig nye høyder. Akkurat nå er begeistring en trend: Begeistringsseminar, begeistringspriser osv. Antakelig kommer det også et lov- og avtalefestet begeistringsombud, for alt jeg vet med partssammensatt sekretariat, slik tidens demokratiske salonger krever det.

Allerede på 90-tallet kvittet vi oss med problemene, det heter muligheter nå, og så kan man spørre seg hva all denne konfliktskyheten kommer av, gjerne i kombinasjon med troen på at når noe først står i lov og avtale, ja, da blir det nok slik. Sikkert er det at uten penger kommer du ingen vei, om så tilsynsindustrien lik en åsgårdsrei buldrer aldri så mye over våre treske og statsfiendtlige kommunale lemmer.

Kombinert med synlig svikt i offentlig problemløsningsevne (se Halvard Vikes «VELFERD UTEN GRENSER - den norske velferdsstaten ved veiskillet»), opplever vi på kommunalt nivå en jevn økning i det forventningsgapet som utvikler seg i forhold til offentlig velferdsproduksjon. Kommuneøkonomikonferansen 20.-21. september i år tar opp beslektede temaer: Forskere mener vi nå står overfor en utvikling der det offentlige kan komme til å bli relativt fattigere i forhold til økende privat rikdom og forbruk. Folk kjøper i økende grad ekstratjenester på velferdsområdet, og samfunnet står følgelig - her som i andre land - overfor en velferdsutfordring, dette er rikdommens dilemma.

Et tiltak som derfor ikke lengre kan overses, er etablering av profesjonell informasjonsberedskap på alle forvaltningsnivåer. Ikke bare til bruk når krisen er der, men som et instrument til daglig bruk. Initiativ og virkelighetsbeskrivelse må tilbake i de ansvarliges hender, ikke være prisgitt førstemann med mikrofonen. Det vil ikke endre mye på realitetene, men kan ha en viss effekt på realismen!

Imidlertid, det blir i privat sektor og på privat initiativ at flere oppgaver vil finne sin løsning, delvis til fortrengsel for det vi i dag tar som en selvfølge at det offentlige skal stelle med og ha myndighet over. Dette gjelder uansett regjering og hva deres støttespillere måtte mene. Stengselsfri tilstrømning til «rike» land og etter hvert fri inn- og utvandring mellom verdensdelene vil bidra til det. Begrepet «særnorsk» blir etter hvert tømt for innhold.

Staten må derfor gjerne øke skatter og avgifter til vi blir blå, la oss alle gå på lav lønn og etter hvert også på lav pensjon, det vil likevel i beste fall bare utsette det som kommer og som er tydelig allerede.

I mellomtiden plikter vi andre å husholdere bedre med det vi i dag legger ned av ressurser i offentlig systemvedlikehold: Skal vi fortsatt holde oss med et skille mellom stat og kommune som bare blir mer og mer kunstig? Er enregelstyrt offentlig forvaltning det eneste tenkbare slik vi kjenner det i dag, når mye kunne vært målstyrt som selvstendige enheter i offentlig eller privat regi?

Det er å håpe at den lille puslingen som så dagens lys forleden, NAV-reformen med tilhørende lokale servicekontorer, raskt kan vise sin berettigelse og på den måten bane vei for full overgang til flerbruks servicetorg, lokalisert uavhengig av nåværende forvaltningsgrenser. Med andre ord erstatte de mange små og spredte kommunehus med en arbeidsstokk som i stedet er lokalisert til store integrerte fagmiljøer, med styrket funksjonell arbeidsdeling, og hvor folkevalgt medvirkning kan bestå, om enn i andre former. Hva som er statlig og hva som er kommunalt, blir derimot irrelevant. Etter hvert også om det skjer på vår eller den andre siden av landets grenser. Regionalt samvirke er knapt ved sin begynnelse.

Skrevet av: Randolph Chr. Endresen