Aldri har en 68-er lært meg noe

Skal man analysere maktforhold i Norge, kommer man ikke utenom 68-erne. I alle styrer og stell sitter det noen-og-femtiåringer som enten har studert sammen, gjort opprør mot foreldrenes framskrittstro sammen, hatt konebytte og bodd i kollektiv sammen.

68-erne vil veldig gjerne selv tro at deres maktposisjon skyldes deres uovertrufne intelligens, makeløse ideer eller politiske aktivisme. Intet er fjernere fra sannheten. 68ernes maktposisjoner i samfunnet kan spores tilbake til en enkelt, uskyldig, tildels utskjelt jordfrukt: Poteten.

På samme måte som poteten, kan tall kan brukes til så mangt. Men faktum er i hvert fall at det aldri har vært født så mange barn i Norge som i 1946, kjernetroppene i sekstiåttergenerasjonen. Det året kom 70.727 skrikerunger med palestinaskjerf og akustiske gitarer til verden ved norske sykehus. Verken før eller senere har Norge hatt et årskull over 70.000. Mange har trodd at det store årskullet i 1946 utelukkende skjedde i gledesrus over krigens slutt. Dette er bare en del av årsaken. For hvordan kan de økende fødselstallene i 1943 og 1944 forklares? Som en ren lykkerus over å få lov til å være med i krigen?

Mange demografer og tilhengere av Eilert Sundt har prøvd å forklare dette fenomenet. De kommer veldig fort til poteten. Da poteten ble innført i Norge på 1750-tallet, sank barnedødeligheten som en sten. Prest P. Harboe Hertzberg skrev i 1757 «Underretning til Bønder i Norge om den meget jordfruktnyttige jordbrukspotet», der han lanserte poteten, og i løpet av noen få år kom den i alminnelig bruk over hele landet

Flere vokste opp, og dermed følger Sundts lov: Antall fødsler er avhengig av antall kvinner i fødemoden alder. Ser man på barnefødslene i Norge fra 1770-årene og framover, ser vi at vi får en ny bølgetopp med 25 til 30 års mellomrom. Er man litt raus, ser man at 68er-generasjonen er åttende bølgetopp siden poteten ble innført, mens eidsvollsfedrene våre utgjorde den andre.

Forklaringen på at denne bølgebevegelsen oppstår, er tilsvarende enkel. I løpet av 1700-tallet er det særlig fire kriser med jevne mellomrom som utløser en slik bølgebevegelse. Den første kommer i 1690-årene, den andre kommer med den store krigen som topper seg i 1715. I tillegg oppsto det ekstraordinære uår i Norge både i 1741-43 og 72-73. Disse fire krisene, som kom med 25 til 30 års mellomrom, utløste ekstraordinært mange generasjonsskifter.

30 år var nemlig en mannsalder før. Når sønnen ble 30, giftet han seg, fikk barn, overtok gården, og foreldrene måtte flytte inn i kårstua. Konjunkturene som startet i 1690-årene ble gradvis forsterket framover på 1700-tallet og ble til en markert bølgebevegelse da poteten ble innført og fødselstallene økte dramatisk. Denne markerte bølgebevegelsen toppet seg i 1946.

Når i tillegg alle disse fredsbarna var de første som fikk æren av å innlede utdanningsrevolusjonen, var Norges skjebne helt fram til nå i realiteten kjørt. Som vanskapte lemen fulle av psykoanalyse, maoisme og økonomiske ligninger stormet de fram og spiste alt på sin vei.

Det er åpenbart at et stort årskull lager mye mer resonans enn et lite årskull. Det var mange som måtte slåss om oppmerksomhet på universitetene på 60- og tidlig 70-tall. Kampen om oppmerksomhet skapte større konkurranse innad og åpnet for at 68-erne fikk et makthegemoni utad. Dermed fikk vi en offentlighet i Norge preget av de ideer vi alle kjenner til.

Mennesket er et tragisk vesen som ved hjelp av teknologien har brakt dommedagen over menneskeheten. Så tidlig som i 1967 lanserte Sosialistisk Folkeparti et distriktspolitisk program hvor dommedagsprofetiene ble innført som en viktig del av politikken. Menneskene var blitt altfor mange, og hungerskatastrofer og ressurskriger av omfang vi bare kunne drømme om, ventet i framtiden.

68-erne har de siste 30 år krøpet opp i nær sagt alle maktposisjoner som finnes og spredd ideene sine om at alt som er smått, grønt og desentralisert er av det gode. I Europa var sekstiåtteopprøret et intellektuelt opprør knyttet til byene. I Norge sto slagene ute i naturen, i Mardøla, i Alta.

I Norge ble sekstiåtteopprøret raskt ideologisert og den kreative kraften ødelagt. Som følge av at de mange tusen 68-erne leste den samme litteraturen, ble det utopiske og progressive ved sekstiåtteopprøret fort til surmelk i Norge.

Ett av de mer originale forslagene fra Hartvig Sætra, var i økologiens navn å erstatte import av olje og heller hogge bjørkeved til fyring. Sigmund Kvaløy mente Norge burde holde Nepal opp som politisk forbilde, mens Johan Galtung gikk inn for et sjølbergingssamfunn, siden vi bare hadde geitost som attraktiv eksportartikkel.

Det er foreløpig lite forskning på forholdet mellom makt og generasjoner. Derfor kan 68-erne fortsette ufortrødent med sitt maktmisbruk under dekke av å være idealister.

Makten har sitt eget språk. Det er ikke det beste argumentet som vinner fram i offentligheten, men det argumentet som støttes av det tettest organiserte nettverket tilhørende den største generasjonen. Men alle vi som vokste opp med disco, cafe au lait og jappetid - i god avstand fra Woodstock, Neil Young og maoisme - kan nå langsomt være vitne til at 68-erne mer og mer begynner å ligne på norske poteter utpå vårparten. Av jord kommer poteten. Til jord skal også 68-erne snart bli.

Skrevet av: Erling Fossen