Tar kommunene klimaansvaret?

For tre år siden arbeidet CICERO Senter for klimaforskning med et prosjekt der formålet var å kartlegge norske kommuners sårbarhet for klimaendringer. I en innlandskommune i Sør-Norge med utstrakt sauehold skulle vi gjøre dybdeundersøkelser. Forskerne måtte derfor besøke kommunen for å gjøre intervjuer og undersøkelser på stedet. I møte med rådmannen og ordføreren møtte forskerne mildt sagt liten forståelse for at kommunen kunne være sårbar for klimaendringer. Problemstillingen ble avvist og delvis latterliggjort.

I denne kommunen hadde de bare ett alvorlig miljøproblem - jerven. Den hindret saueholdet, noe som igjen førte til gjengroing av kulturlandskapet. Tre måneder senere ble kommunen rammet av ekstrem nedbør som førte til kraftige flommer og store ødeleggelser av infrastruktur.GJESTEKOMMENTAR:

Stort bedre var ikke svaret fra Kommunaldepartementet, da jeg for halvannet år siden var med på en kartlegging av deres ansvar for klimaspørsmålet, i sammenheng med en utredning om norsk klimaforskning. Departementet mente at deres ansvar for urfolksspørsmål kunne gjøre det aktuelt å involvere seg i klimasaken. I tillegg ble det antydet at byggeforskriftene kunne være viktige. Ellers var det få klimavyer for kommunal sektor.

Nå tror jeg ikke at disse to eksemplene gir et riktig bilde av situasjonen i Kommune-Norge når det gjelder klimaspørsmålet. Det er også mange eksempler på foregangskommuner som allerede i flere år har tatt klimautfordringen på alvor.

Holdningene er dessuten i rask endring som følge av all oppmerksomheten klimaspørsmålet har fått den siste tiden. Men mitt klare inntrykk er at det har vært svært stor variasjon mellom kommunene, fra dem som har ignorert problemet fullstendig til de som har arbeidet aktivt både med tilpasninger og utslippsreduksjoner i flere år allerede.

Dette bekreftes også av undersøkelser der kommuner og regioner rangeres etter diverse miljøindikatorer. Her scorer for eksempel Asker og Bærum svært lavt på miljø i forhold til en del andre kommuner, selv om de ligger best an når det gjelder levekår.

Videre har for eksempel Ålesund økt sine per capita-utslipp av klimagasser med 14 prosent siden 1991, mens Arendal har reduserte sine med 23 prosent. En del av forskjellene mellom kommunene skyldes forskjeller i etablering og nedlegging av industri, men forskjeller i systematisk arbeid med miljøtiltak over lengre tid spiller høyst sannsynlig også en stor rolle.

Etter min oppfatning er kommunesektoren én av de viktigste arenaene vi har både når det gjelder tilpasninger og utslippsreduksjoner. Høyst sannsynlig vil vi få betydelige klimaendringer, uansett hva vi gjør med utslippene. Kommunene og regionene må derfor forberede seg og iverksette tiltak allerede nå, for å redusere konsekvensene av fremtidige klimaendringer. Det er innlysende at mange av tilpasningene må skje på lokalt nivå.

Kommunal sektor har både store eiendommer og forvaltningsansvar innenfor viktige klimaområder som trafikk- og arealplanlegging, kollektivtransport, avfallshåndtering, og tilsyn med byggeforskriftene. De har derfor en nøkkelrolle når utslippene skal bekjempes.

CICERO har beregnet at kommunene kan stå for inntil 15 prosent kutt av Norges totale klimagassutslipp. Jeg synes jeg hører et sukk fra de kommuneansvarlige: «Skal vi nå tillegges enda flere oppgaver.» Men det er ikke nødvendigvis slik at oppgavene blir flere - det er mer snakk om å gjøre oppgavene annerledes enn tidligere. Det vil kreve en holdningsendring og en bevisstgjøring av hele det kommunale forvaltningsapparatet.

Jeg ser med spenning fram til valgkampen. Lokalt og personlig engasjement vil være helt avgjørende for om vi skal klare å stanse klimaendringene. Dersom miljø- og klimasaker blir perifere valgkampsaker, lover det ikke godt for det langsiktige arbeidet med å redusereutslippene, som må begynne så raskt som mulig.