Når ordinær undervisning ikke er nok

Heftige toner og rytmer fra ABBAs Mamma Mia strømmer ut i lokalet. Det er samlingsstund ved Enggrav skole og barnehage for multihandikappede barn. Her står musikk sentralt i undervisningen, som i all hovedsak er lagt opp til et samspill mellom lærer og elev i en-til-en-situasjon. Dette er elever som i liten grad er i stand til å lære på egen hånd. Læringsutbyttet er derfor helt avhengig av et tett samspill med lærere og andre voksne ved skolen.

Enggrav har spesialpedagoger, sykepleiere, vernepleiere og fysioterapeut, i alt 25 årsverk, for å ta vare på og undervise 16 barn. Fire unger er i barnehagealder.

Flere av barna ved Enggrav mangler språk. I mange tilfeller er også de motoriske ferdighetene så skadet at de kan ha vanskelig for å uttrykke seg ved hjelp av fysiske bevegelser. Likevel klarer personalet å knytte så tette kontakter til hvert enkelt barn at de skaper meningsfull kommunikasjon.

- Utrolig mye menneskelig kommunikasjon kan formidles gjennom blikkontakt, sier rektor Leif Olsen Øyen.

- Forutsetningen for å få det til, er at hvert barn blir tatt vare på med utgangspunkt i individuelle behov. Et sentralt mål for skolen er at hvert enkelt barn skal få en god og trygg opplevelse av å bli sett og tatt vare på, forteller han.

Øyen forteller at det er engasjerte mennesker som har Enggrav som arbeidsplass.

- Ved denne skolen har vi elever med til dels svært sammensatte behov. En tverrfaglig stab er nødvendig for å møte de spesifikke behovene til hver enkelt.

Rektor understreker at dette er et frivillig tilbud - multihandikappede barn må ikke gå ved Enggrav. Skolen legger stor vekt på fleksibilitet. Dersom foreldrene ønsker det, legges alt til rette for at den undervisningen man tilbyr ved Enggrav også skal tilbys ved elevenes hjemmeskoler.

Allerede i 1985, da de statlige spesialskolene var i ferd med å bli nedlagt, så den daværende skolesjefen i Skien nødvendigheten av å etablere et kommunalt tilbud for elever med særskilte behov. Dette gjaldt ikke bare elever med multihandikap, men også elever med mer generelle lære- og/eller atferdsvansker. Dette initiativet resulterte i at Skien kommune nå, ved siden av den spesialundervisningen som gis på den enkelte skole, har et stort og variert virkemiddelapparat rettet mot grupper med særskilte behov.

Kommunen har to spesialskoler, hvorav Enggrav er den ene. Den andre spesialskolen heter Uthauen og er rettet mot elever med generelle lærevansker.

I tillegg har kommunen etablert en rekke særtilbud, herunder «Den røde skolen», som er skole for autistiske barn, en velkomstklasse for minoritetsspråklige barn og Bølehøgda spesialpedagogiske grupper, som er et tiltak overfor barn med ulike former for psykisk utviklingshemming.

Skien har også etablert det kommunen kaller «Spesialpedagogiske tjenester», med «Skoleprosjektene» som en sentral del av tilbudet. Skoleprosjektene retter seg mot barn og unge som trenger et alternativt skoletilbud for en kortere eller lengre periode. Dette er små skoler med åtte-ni elever og tett voksenkontakt. Tre-fire lærere og andre ressurspersoner er knyttet til hver elevgruppe. Elevene får tilpassede undervisningsopplegg, kombinert med fritidstiltak. Det er tett oppfølging overfor elevenes foreldre og foresatte, i nært samarbeid med det øvrige hjelpeapparatet i kommunen.

Tom Erik Loraas, rektor for Spesialpedagogiske tjenester, forteller at hovedmålet med å organisere undervisningen på denne måten, er å gi elevene økt selvtillit. Det endelige målet er at hver enkelt elev skal tilbake i den ordinære skolen og mestre denne.

Loraas forteller om en rivende utvikling i det spesialpedagogiske tilbudet i Skien fra 1985 til i dag. Men dette er ikke oppnådd uten faglig kamp.

- Det har alltid vært en diskusjon om dette er denbeste måten å ta vare på denne typen elever på. På mange måte har vi vært kontroversielle i enkelte fagkretser. Det har vært og er fremdeles en stor faglig diskusjon knyttet til hvorvidt man skal integrere eller segregere denne elevgruppen. Målet må, etter min mening, alltid være å gi disse elevene en opplæring som er tilpasset de særlige behovene de måtte ha.

Med Kunnskapsløftet blusset debatten om spesialundervisningen opp på ny. Søgnenutvalget, som utredet reformen, la vekt på tilpasset opplæring til alle og ville fjerne den lovfestede retten til spesialundervisning.

- En slik rett er ingen garanti for at elevene har utbytte av den særskilt tilpassede opplæringen. Det viser all forskning. Vi ville i stedet styrke oppmerksomheten rundt disse elevenes læringsutbytte og sosiale utvikling, sier utdanningsdirektør Astrid Søgnen i Oslo, som ledet utvalget.

Forslaget møtte sterke protester og ble fort lagt dødt.

Mens mange sterke aktører forfekter en inkluderingsideologi, hevder andre at den beste spesialundervisningen kan man bare tilby utenfor det ordinære klasserom.

Steinar Sandnes, leder for opplæringspolitisk utvalg i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), er svært kritisk til den stadig økende segregeringen. Han er en sterk og prinsipiell talsmann for integrering av alle elever, uansett lærevansker.

- Opplæringsloven fastslår at organiseringen av undervisningen til vanlig ikke skal skje etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet. Slik NFU ser det, må det derfor være et soleklart brudd på opplæringsloven at det etableres skoletilbud med klart segregerte klasser, sier han.

Sandnes påpeker også at det er svært usikkert hva slags utbytte den enkelte elev har i spesialklasser kontra ordinære klasser.

- Det finnes ikke faglig belegg for å hevde at læringsutbyttet er større for en elev med lærevansker i segregerte klasser. NFU mener på prinsipielt grunnlag at alle elever, uavhengig av lærevansker, skal gis et tilbud i den ordinære skolen. Skal vi skape et samfunn for alle, så må vi starte med en skole og barnehage for alle, sier han.

Hissig motorsaglyd møter oss på Findal gård, noen kilometer utenfor Skien sentrum. Her er elever ved et av skoleprosjektene i ferd med å produsere fyringsved. Ungdom som ikke finner seg til rette i den alminnelige skolehverdagen får her lov å prøve seg med motorsag, sveiseutstyr og snekkerhammer.

Prosjektet startet i høst, og lærer Robert Duvier kan fortelle om bare gode erfaringer så langt.

I verkstedhallen er Brian (14) i ferd med å ta på seg sveisemasken. En skuffe til traktoren trenger vedlikehold. Brian hadde aldri sveiset før han kom til Findal i høst, men viste raskt at han hadde et talent utenom det vanlige for denne typen håndverk.

- Det som gjør at jeg trives her ute, er at jeg får jobbe. Jeg liker ikke det vanlige skolearbeidet, forteller Brian.

Findal fungerer som et overbygg i forhold til de andre skoleprosjektene. Her får elevene arbeidstrening én eller flere dager per uke, ellers får de mer ordinær undervisning. Hvordan uken er organisert, varierer fra elev til elev.

- Den enkelte elevs behov settes i fokus. Dette er virkelig tilpasset opplæring. Her blir hver enkelt ungdom tatt på alvor, og hverdagen blir tilpasset de behov man måtte ha akkurat der og da, sier Duvier.

Elevene hentes hjemme, så det ikke blir mulig å skulke. Når de er kommet til skolen, spiser elever og lærere frokost sammen. Dette er en viktig del av den sosiale treningen. I mange hjem, med en stresset hverdag, er det ikke tid til å dele måltider. Derfor blir frokosten sett på som en sentral del av skolens tilbud. Etter frokost jobbes det fram mot lunsj, med vedproduksjon og vedlikeholdsarbeid.

Skoleprosjektenes rektor, Tom Erik Loraas, forteller om pressfra de ordinære skolene om å ta imot dem som oppfattes som vanskelige elever. Men forskjellene er store skolene imellom. Noen har utviklet en kultur for å håndtere vanskelige situasjoner på egen hånd, andre griper lettere telefonen og ber om hjelp.

- Vi opplever at vi har nådd taket i forhold til antall plasser. Det er ikke riktig å vokse mer. De ordinære skolene må ta tak i egne problemstillinger. Vi kan ikke og skal ikke gå inn å løse ethvert problem som oppstår, sier Loraas.

Også nasjonalt er det en trend at stadig flere elever tas ut av ordinær undervisning. Særlig gjelder dette elever med alvorlige atferdsproblemer.

- Det er forståelig, men ikke akseptabelt, sier Peder Haug, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Volda.

- Hvorfor er det ikke akseptabelt?

- Fordi de tas ut av et sosialt fellesskap, og på den måten stigmatiserer vi dem. De går glipp av et fellesskap som betyr veldig mye for mange. Dette kan gjøre noe med disse elevene. Det handler om store ting som menneskeverd og likeverd. Å vokse opp i et fellesskap, er den beste forsikringen for framtiden, sier Haug.

- Dessuten finnes det andre løsninger, legger han til.

Alternativet til å ta bråkebøttene ut av klassen, er å gjenreise lærernes faglige autoritet i klasserommene og samtidig sørge for en variert undervisning, som oppleves spennende og treffer flere elever, mener Haug.

Det betyr at lærerskolen må gi studentene grundig opplæring i ulike undervisningsmetoder og i å være en tydelig, synlig og aktiv leder. Selvstendig elev- og gruppearbeid bør det bli mindre av i skolen, etter Haugs mening.

- Når elevene overlates til seg selv uten noen styrende kraft, tar andre krefter over, og det blir uro og bråk. Det er godt dokumentert, sier han.

Haug utelukker ikke at enkelte elever faktisk trenger annen hjelp enn de kan få i vanlig undervisning.

- Da må de få hjelp med tanke på at de skal tilbake til klassen. Ofte er dette også et erklært mål, men som regel kommer de ikke tilbake. Det må skyldes at tilbudet ikke er godt nok, sier Haug.

Forskning har tidligere vist at nesten uansett hva som er elevens problem, så dreier spesialundervisningen seg om norsk, matte og engelsk. Slik er det fortsatt, ifølge Haug, som er svært kritisk til spesialundervisningen som gis.

- Verst er det for elever med atferdsvansker og psykiske problemer, som risikerer å få mer norsk og matte i stedet for hjelp til å løse problemene sine.

En stadig større del av spesialundervisningen gis dessuten av ufaglærte assistenter, viser tall fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI). Over halvparten av elevene som får spesialundervisning, har assistent deler av tiden. Nesten én av ti har aldri spesialundervisning med undervisningspersonell.

- Det er et tankekors at de som nettopp trenger lærere med grundig og inngående kompetanse, får folk som helt mangler formell kompetanse, sier Haug.

Diskusjonen om integrering eller segregering av elever med særskilte behov har gått siden spesialskolene ble lagt ned for 20 år siden. For Ellen Haagenrud Grønlid er spørsmålet hva som er best for sønnen Jørgen, som er sterkt funksjonshemmet. Familien valgte å flytte fra Porsgrunn til Skien for at Jørgen skulle få det best mulige tilbudet.

- Det er flere grunner til at vi valgte å flytte til Skien. For det første har Enggrav et veldig godt ry når det gjelder undervisning av barn med sammensatte behov. Det andre som var viktig for oss, er at Enggrav ligger i nær tilknytning til en ordinær skole. Det gjør at Jørgens søster kan begynne der og få oppleve broren sin i en skolesammenheng. Det tror vi er viktig og riktig for henne, sier Grønlid.

Hun understreker at familien ble godt tatt vare på av Porsgrunn kommune.

- Jørgenssituasjon er likevel så spesiell at vi fant det riktig å oppsøke det vi opplever er det mest kompetente fagmiljøet på dette området. For meg og mannen min har det også vært viktig å komme inn i et miljø med foreldre med de samme utfordringene som oss. Å få et sterkt funksjonshemmet barn, innebærer utfordringer mange ikke tenker over. Vi trenger derfor kontakt med voksne som forstår den situasjonen vi er i. Det håper vi å få gjennom foreldregruppen her på Enggrav, sier Grønlid.

Skrevet av: Frank Willy Larsen