Forlot troppen - valgte Kolsåstoppen

Bærum vokser raskt og er den kommunen i Akershus som flest nordlendinger velger når de flytter til fylket. Tomas og Eva skrev også Bærum i sine flyttemeldinger da forlot Andøya og livet rundt flystasjonen. Kommunen bød på gode jobbmuligheter og bolig.

I Nord-Norge, som mange andre steder, blomstrer frodige og til dels fantasifulle forestillinger om «sosse-kommunen». Tomas og Eva trodde ikke på dette, og virkeligheten ble til og med langt bedre enn de hadde forestilt seg. Livet i firemannsbolig med et solid naboskap passer dem godt. Landingen var perfekt.

Myten sprakk
Nye mennesker er blitt nye venner, og de roser nærmiljøet opp i en blå, varm februarhimmel. Om ettermiddagene møtes ofte naboene med kaffekopper og barn rundt sandkassa. Blant rekkehus og firemannsboliger tett i tett. Med marka noen skritt unna.
Bærum er ikke bare, som noen tror, store villaer bak høy stakitt og med mennesker som en sjelden gang konverserer naboen over gjerdet.
- Om sommeren har vi grillfester i gata, og de har som har lyst blir med på tur to ganger i uka. Det er en fin blanding av trim og sladder, spøker naboen Mona Svendsen.
Hun er også innflytter, og forlot Tønsberg for sju år siden.
For Eva og Tomas ble mytene om «Blærum» raskt gjort til skamme. At Bærum ble deres nye hjemkommune var tilfeldig, de kunne godt havnet andre steder. Men jobber og en attraktiv leilighet i et veletablert boligområde på Kolsås gjorde at de traff beslutningen om Bærum. Der ville de bo, der trives de, og der blir de boende. I alle fall i lang tid framover.

Hadde ingen flytteplaner
Tomas (39) og Eva (40) traff hverandre på Andøya. Han jobbet i Forsvaret på Andøya flystasjon, hun var styrer i en barnehage. Eva er opprinnelig fra Ballangen, mens Tomas har røtter i Ålesund og Halden. Med en far i Sjøfartsdirektoratet hadde Tomas vært på flyttefot store deler av oppveksten. Da han traff Eva var huskjøp på Andøya bestemt, det var der han skulle bli boende. Eva hadde heller ingen planer om å flytte.
- For meg hadde det aldri vært noen drøm. Mine røtter er nordpå, og jeg trodde aldri jeg skulle flytte.
Men i 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning. Det fikk konsekvenser også for folket på Andøya. Den militære aktiviteten ble dempet, folk begynte å røre på seg. Eva og Tomas opplevde at lufta gikk ut av ballongen i det forsvarsdominerte miljøet.
- Det skjedde raskt. Vi opplevde at venner flyttet, det var tungt. Butikker ble lagt ned, og næringslivet gikk dårligere. Da begynte vi også å vurdere om vi skulle flytte, forteller Tomas.

Advart mot Bærum
Tilbud om jobb i Forsvaret sørpå var det som fikk dem til å ta beslutningen, og sommeren 1993 var kassene pakket og huset solgt. Hadde de ventet et år til, ville hussalget gått tyngre og gitt stort tap.
Tomas og Eva kikket etter bolig både i Oslo andre steder. Så hørte de om Løkenhavna på Kolsås og bestemte seg for å kikke. Eva hadde fått jobb som styrer ved en barnehage på Bærum sykehus, og det gjorde husvalget lettere.
- Folk nordpå advarte oss da vi skulle flytte. De sa at vi måtte huske på alt vi hadde. Sørpå skulle det visstnok være så vanskelig å bli kjent med folk, til og med de tvers over gangen, mente mange. Det var fullstendig feil. Her er folk gjestfrie og åpne. Vi ble invitert på kaffe til naboen alt mens vi hold på med innflyttingen, sier Eva.
- Selv om mye er bra med å bo på et lite sted, så kan det av og til være en belastning at alle vet alt om alle. Tilværelsen her er blitt annerledes og mye bedre enn vi hadde drømt om.

Drømmer om enebolig
Nå har Eva og Tomas slått røtter i Bærum. For tiden er de mest opptatt av at en ny bæring skal komme til Løkenhavna. Om ikke lenge reiser de nemlig til Kina for å hente sitt adoptivbarn. Og de er glade for at barnet skal vokse opp i Bærum.
- Det er flott å vokse opp i Nord-Norge, men jeg tror det blir en drøm for vårt barn å vokse opp her. Mye er langt bedre tilrettelagt, sier Tomas, og flytter blikket mot eneboligene litt høyere oppe i åsen.
Der ligger drømmen om eget hus med snekkerbod og roterom. Men slikt er dyrt i Bærum. Tomas og Eva har foreløpig nok med det de har, og aller mest med barnet de venter på.
Men uansett hvor stor pris de setter på Bærum, så er båndene til Nord-Norge sterke. Så sterke at de ikke forestiller seg alderdommen i Bærum.
- Nei, jeg vil bli gammel i Nord-Norge. Det er jeg helt sikker på, sier Eva, og skotter bort på mannen sin.
Han nikker og mumler svakt:- Kanskje det.
Uansett ligger den avgjørelsen langt fram i tid. Kanskje vil en snekkerbod avgjøre det hele. I Bærum under Kolsås-toppen, med fri utsikt til skogkledde åser og en flombelyst slalåmbakke i vinternatten.

Mine røtter er nordpå, og jeg trodde aldri jeg skulle flytte

Folk nordpå advarte oss da vi skulle flytte. Sørpå skulle det være så vanskelig å bli kjent med folk

Jeg vil bli gammel i Nord-Norge

Skrevet av: Mikkel Friis