Vi må tørre å stille spørsmålet: Hva har vi faktisk råd til?

Som ordfører ser jeg hver dag hvilken styrke det norske velferdssamfunnet har. Dyktige fagfolk i helse, skole og omsorg leverer tjenester på høyt nivå.

Vi har mye å være stolte av, men det er også tid for en ærlig diskusjon om hva vi faktisk har råd til, og om hvordan systemene våre håndterer nødvendige endringer.

De siste årene har vi sett en utvikling i kommunal sektor som bekymrer meg som ordfører: Kommunedirektørene våre, som skal stå i spissen for nødvendig tilpasning av driften, møter ofte en mur av faglig motstand. Ikke fordi ansatte gjør en dårlig jobb – tvert imot – men fordi systemet vårt har utviklet seg slik at fagligheten står over evnen til politisk styring og budsjettmessig realisme.

Når faglige vurderinger konsekvent blir brukt som argument mot kutt, effektivisering eller omstilling, havner vi i en skvis. Kommunale budsjetter sprekker, overforbruket vokser, og folkevalgte mister reell styringskraft.

Dette skjer samtidig som vi går inn i en tid hvor demografiske endringer og strammere offentlige finanser gjør at pengene må strekke lenger, ikke kortere.

Norge har i flere tiår nytt godt av høy vekst, høy sysselsetting og store offentlige inntekter. Men dette har også ført til at evnen til å si «nei» er svekket. Nå ser vi konsekvensene.

Det er ikke alltid vond vilje, det er ofte bare manglende trening i å prioritere hardt. Nettopp derfor trenger vi sterkere ledelse, tydeligere prioriteringer og en ny respekt for de vanskelige politiske avveiningene.

Demokratiet forutsetter at de folkevalgte faktisk kan styre – ikke bare administrere voksende krav. Feiler vi her, er vi på vei mot et teknokrati uten demokratisk kontroll.

Hvis vi lar fagligheten alene definere hva som er «nødvendig» drift, uten å ta hensyn til samfunnets evne til å betale, undergraver vi på sikt både velferdsstaten og tilliten til demokratiet.

Vi må gjenreise respekten for budsjettdisiplin, politisk styring og prioritering. Det betyr ikke at vi slutter å lytte til fagfolk – men at vi igjen tør å stille spørsmålet: «Hva har vi faktisk råd til?» – og ta de vanskelige beslutningene som følger av svaret.

Det handler ikke om å bygge ned velferden. Det handler om å sikre at vi fortsatt har råd til den også i fremtiden, og det handler om at faglighet bare kan handle om de tjenestene vi faktisk yter, ikke de vi ikke yter.