Domstol kan stoppe kommunal ulikhet

Dette bekrefter forsker Njål Høstmælingen ved Norsk senter for menneskerettigheter.

FN har flere ganger kritisert den kommunale forskjellsbehandlingen av barn, men regjeringen har gjemt seg bak det kommunale selvstyret.

Nå kommer saken opp på ny, når Norge igjen skal rapportere til FN. Høstmælingens analyse styrker FNs holdning. Han har også redegjort skriftlig for sine tanker til Helse- og omsorgsdepartementet.

For mens kommunalminister Åslaug Haga vokter seg vel for å refse kommunene for de store variasjonene i sosialhjelp, støtteordninger for funksjonshemmede, barnehagesatser og SFO-satser, har Høstmælingen resepten klar for dem som ønsker å sette en stopper for kommunal ulikhet: Én sak for menneskerettighetsdomstolen kan være nok.

Diskriminering?

- Hvis domstolen gir noen medhold i at dette er diskriminering, må norske myndigheter respektere dommen eller endre loven. En sak om kommunal ulikhet har derimot aldri vært prøvd, men den store variasjonen i støtteordninger fra kommune til kommune kan være i strid med menneskerettighetene. Det gjelder blant annet i forhold til forbudet mot diskriminering og krav til rettssikkerhet, sier Høstmælingen til Kommunal Rapport.

Denne antydningen må være et tankekors for norske rikspolitikere, som har trykket barnekonvensjonen til sitt bryst uten betenkeligheter. Enda mer aktuelle blir uttalelsene sett i lys av at regjeringen er midt inne i en prosess med å utarbeide den fjerde rapporten til FN om oppfølging av konvensjonen.

Klare forpliktelser

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble en del av norsk lov fra 2003. Det forplikter Norge til å oppfylle de rettigheter som er fastsatt i konvensjonen, og ved motstrid går den foran norsk lov.

FNs komité for barnets rettigheter, overvåkingsorganet staten rapporterer til, har mange ganger skrevet sine betenkeligheter om den kommunale ulikheten. I sitt siste svar anbefalte komiteen sågar staten å foreta en undersøkelse over omfanget av ressursbruken til barn, for å sikre at alle får lik tilgang og tilgjengelighet til tjenester. Geografi og kommunestørrelse skal ikke være utslagsgivende for det tilbudet som ytes barnet, het det.

Regjeringen på sin side avviste både undersøkelse og mer likhet ved å vise til det kommunale selvstyret. I svaret fra myndighetene i 2005 het det:

«Kommunene skal gjennom statlige rammetilskudd utøve stor grad av selvstyre og derigjennom settes i stand til å tilpasse tjenestene etter lokale behov. Dette kan medføre at tjenestene overfor enkeltgrupper av barn kan variere fra kommune til kommune fordi kommunene prioriterer forskjellig. Dette ønsker ikke statlige myndigheter å detaljstyre.»

Sanksjoner mangler

Regjeringen er i sin fulle rett til å stå på sitt, for FN kan stille krav, men har ingen sanksjoner. Komiteen kommer med synspunkter, men de er ikke rettslig bindende. Først hvis enkeltpersoner anlegger sak på grunn av forskjellsbehandling mellom to kommuner, kan det bli endringer som får konsekvenser for tjenesteytingen.

Høstmælingen mener problemstillingen særlig er aktuell for støtteordninger for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Rettsusikkerheten på dette punkt antar han kan medføre individuell prøving for norske domstoler. Hans anbefaling er derfor at norske myndigheter snarest justerer eller endrer støtteordningene, slik at de oppfyller barnekonvensjonens krav om rettssikkerhet og ikke-diskriminering på en bedre måte.

- Selv er jeg i tvil om kommunene fortsatt bør forvalte støtteordninger til utsatte grupper uten klarere statlige rammer, sier Høstmælingen.

Skrevet av: Kirsten Kopland