Spør ikke barn om overgrep

HAMAR/OSLO

– Barnevernet vegrer seg for å gå inn i saker der barn kan være utsatt for seksuelle overgrep og vold, hevder psykolog Svein Mossige, en av landets fremste forskere på seksuelle overgrep og vold mot barn.

Faglig leder Kari Rostad ved Barnehuset i Hamar har samme erfaring.

– Barnevernet snakker mer med foreldrene enn med barna og er altfor opptatt av å innhente informasjon fra andre voksne. Dette må snus på hodet, sier hun.

I lune og barnevennlige lokaler møter hun nesten daglig barn og unge som er blitt utsatt for seksuelle overgrep og vold. Barnehuset i Hamar dekker fire politidistrikter og 61 kommuner i Hedmark, Oppland og på Romerike.

193 barn og unge ble avhørt her i fjor i saker som etterforskes av politiet. I tillegg ga barnehusets ansatte råd til barnevernstjenester og andre faginstanser i 200 saker der det er mistanke om vold og overgrep mot mindreårige.

Én av 100 ungdommer

I morgen, fredag 18. februar, feller Nord-Østerdal tingrett sin dom over de fem tiltalte i Alvdal-saken. Uansett utfall vil saken kaste lange skygger over Alvdal i lang tid framover. Den setter samtidig et ubehagelig flomlys på barnevernet i hele landet.

Spørsmålet mange stiller seg, er hvordan det er mulig at flere barn i årevis er blitt utsatt for grove seksuelle overgrep, uten at verken barnevern, helsepersonell, skole eller andre instanser har sett, forstått eller tatt affære. Men ofrene i Alvdal-saken er langt fra de eneste som er blitt utsatt for overgrep fra sine nærmeste, uten at barnevernet har klart å fange det opp.

Det er et stort misforhold mellom omfanget av overgrep og antall slike saker barnevernet engasjerer seg i, fastslo et forskningsprosjekt ved NOVA i 2008. Det bygger blant annet på forskning utført av Svein Mossige, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. I undersøkelser han har utført, oppgir om lag én av 100 ungdommer at de er blitt utsatt for seksuelle overgrep innen egen familie i løpet av oppveksten. Omtrent like mange oppgir at de er blitt utsatt for vold i eget hjem.

– Barnevernet vegrer seg

Ikke alle som oppgir at de er utsatt for overgrep, hører hjemme i barnevernet. Men barnevernet burde vært i kontakt med flere av dem, mener Mossige.

Av nær 13.000 nye barn som fikk barnevernstiltak i 2009, var det 78 som fikk det som følge av seksuelle overgrep/incest. 317 fikk det på grunn av fysisk mishandling. De fleste tiltak begrunnes med «forhold i hjemmet», barnas atferd eller foreldrenes psykiske problemer eller manglende omsorgsevne.

– Det er sjelden tiltak iverksettes som følge av seksuelle overgrep. Men også de andre sakene kan involvere overgrep, påpeker Mossige.

Han mener barnevernet vegrer seg for å gå inn i slike saker fordi de er redde for å påstå at det er begått en kriminell handling hvis de ikke har klare bevis.

– Kanskje leter de heller etter andre grunner for å involvere seg, eller de vil vente og se hva politi eller andre instanser finner ut, sier Mossige.

Han mener det blir feil å overlate slike saker til rettsvesenet.

– Hvis barnevernet venter på helt sikre bevis, blir de handlingslammet. Mens de samler bevis, kan barnet skades.

Mangler kompetanse

Kari Rostad ved Barnehuset i Hamar tror redsel for å forkludre politiets etterforskning er en viktig årsak til at barnevernsansatte ofte ikke tør snakke med barn og unge om overgrep og vold.

– Barnevernet har et selvstendig ansvar forå utrede sakene sine godt nok. Da må de spørre barn og unge om de er utsatt for overgrep og vold. Det er ikke sikkert de får svar, men de skal i alle fall ha spurt. Noen barn snakker rett ut. Da må barnevernet være der og høre, ikke begynne å snakke om andre ting, sier hun.

Hun understreker at spørsmålene må være åpne og ikke ledende.

Alle som arbeider med barn og unge bør være i stand til å ta «den vanskelige samtalen». Kompetansen på dette er høyst varierende, også blant barnevernsansatte, ifølge Rostad, som mener det må legges større vekt på dette både i utdanning, kurstilbud og i kulturen på det enkelte arbeidssted.

Hun har selv 14 års erfaring fra barnevernet og synes det ofte får mye ufortjent kritikk.

– Det er kommunen som har ansvaret for å gjøre de barnevernsansatte i stand til å gjøre en god jobb og til å tilegne seg den kompetansen de trenger, påpeker hun.

– Vilkårlig behandling

Barne-, familie- og likestillingsdepartementet (BLD) vil nå revidere sitt rundskriv om saksbehandlingen i barnevernet. Hensikten er å tydeliggjøre en del krav, får Kommunal Rapport opplyst fra BLD.

I dag er det få krav til hvordan barnevernet skal håndtere bekymringsmeldinger og gjennomføre undersøkelser. Det er ikke et krav at barnevernet må se eller snakke med barnet selv.

Etter å ha studert praksis ved ulike barnevernskontorer, er Svein Mossige særlig bekymret for håndteringen av bekymringsmeldinger.

– Håndteringen er ulik fra kontor til kontor. Det er ganske vilkårlig hvilke meldinger som blir fulgt opp med undersøkelser. Selv om meldingen inneholder bekymring for vold og overgrep, er det ikke gitt at barnevernet går videre med den. Det er svært bekymringsfullt, sier Mossige.

Barnevernet i Alvdal henla i 2000 to bekymringsmeldinger om de to barna til den hovedtiltalte moren. Den gangen hadde kommunen bare én barnevernsansatt. Hun var også sosialleder og dessuten venninne med moren.

Henlegges for raskt

Fylkeslegen i Hedmark har gitt kommunen sterk kritikk for måten bekymringsmeldingene i 2000 ble undersøkt og håndtert på. Men at bekymringsmeldinger henlegges uten at de er godt nok undersøkt, er ikke uvanlig, ifølge Mossige.

Lederen for Barnehuset i Oslo, Astrid Pettersen, opplever at barnevernstjenestene som hovedregel tar seksuelle overgrep på alvor, men at kunnskapen varierer. Hun er mest bekymret for evnen til å fange opp barn som utsettes for vold.

– Det kan virke som om det sitter lenger inne å reagere i voldssaker, sier Pettersen.

At Alvdal-saken har vist oss bare toppen av et isfjell, tror hun ikke.

– Forskningen tilsier ikke at det er mange barn i Norge som utsettes for grove seksuelle overgrep og vold, og slett ikke av den typen vi har sett i Alvdal-saken. Men det er viktig at de barna det gjelder fanges opp og får riktig hjelp, sier hun.