Regner med 50.000 barnehjemsofre

- Hva med dem som er døde, hvordan skal de få oppreisning, er det første spørsmålet de stiller, mange av de tidligere barnehjemsbarna som vi får kontakt med, forteller Kai Stene, leder for det nasjonale Prosjekt oppreisning (Propp).

Den tidligere sosionomen og grunnleggeren av Albertine-senteret for prostituerte kan fortelle om et hav av tragedier fra perioden før 1993. Mange av ofrene er døde, men fremdeles kan så mange som 50.000 være i live og bære på et desperat behov for oppreisning før de går bort. Tallet er basert på søknadene som er kommet inn til de nesten 60 kommunene som har etablert erstatningsordninger de siste to årene.

Siden 2004 har Stene ledet arbeidet med å opprette kommunale og fylkeskommunale oppreisningsordninger. Det begynte med de første, store medieoppslagene hvor tidligere barnehjemsbarn sto fram og fortalte om omsorgssvikt og overgrep mens de var små barn under offentlig omsorg - som oftest i barnehjem hvor det arbeidet aktive pedofile. De som til slutt våget å fortelle pressen om voldelige og seksuelle overgrep på barnehjem, var med på å bane veien for oppreisning.

De fleste tragediene gjelder imidlertid mangel på omsorg, ifølge Stene og kollegene Brit Holm og Petter Pettersen.

- Sex, drugs og rock ´n´ roll, sammen med voldshistorier, blir overfokusert i mediene. Noen av de verste tilfellene i offentlig omsorg, er de barna som aldri har sittet på et fang eller kunnet betro seg til en voksen. De har fått skader som vil prege dem resten av livet, sier Stene.

Det nedlagte barnehjemmet Waisenhuset sto sentralt i avdekkingen av overgrep i Stavanger. I 2004 politianmeldte 50 tidligere barnehjemsbarn seks navngitte ansatte ved institusjonen. Overgrepene skrev seg tilbake til 1950-årene, og to av de anmeldte var døde.

Saken hastet, og mens historiene florerte i avisene, gjorde politiet et omfattende arbeid for å reise tiltale. Under det samlede presset innrømmet den ene av de tiltalte over 100 overgrep mot barn. På grunn av juridisk foreldelse ble imidlertid ingen tiltalt.

- Jeg skulle ønske at overgriperne kunne blitt dømt. Innrømmelsen av de 100 overgrepene, støtter barnehjemsbarnas troverdighet, sier Stene.

Fordi han ikke hadde vært ansatt i kommunen, fikk han full tillit fra barnehjemsofrene da han begynte arbeidet med en ikke-juridisk oppreisning.

- Tilliten mellom kommunen og de tidligere barnehjemsbarna lå på et minimum, og det ble min oppgave å få i stand en dialog, forteller Stene til Kommunal Rapport.

Etter råd fra hans tidligere sjef i Kirkens Bymisjon, presten og Ap-politikeren Odd Kristian Reme, bidro Stene til at det ble opprettet en støttegruppe for tidligere barnehjemsbarn i Stavanger. Sommeren 2004 bevilget kommunen en halv stilling til et prosjekt for oppreisning.

- Det var kommunen som hadde overlatt mindreårige til personer som aldri skulle hatt tillatelse til å jobbe med barn, og vi måtte få en erkjennelse av dette ansvaret, sier Stene.

Erkjennelsen av et ansvar som kunne koste mange titalls millioner kroner, kom for Stavangers del tidlig i prosessen, ifølge Stene. Men arkivene fra institusjonene ga ingen hjelp i å avdekke fortidens synder.

- Arkivene har store feil og mangler. De inneholder vitnemål fra skoler som barna aldri gikk på, og mange av dem som verken har lært å lese eller skrive, står oppført med gode karakterer. Andre har falske sakkyndiguttalelser på at de er evneveike, noe som har fått dem utestengt fra arbeidslivet og preget omverdenens syn på dem livet gjennom, forteller Stene.

Gjennom prosessen ble tilliten mellom partene gradvis større.

- Jeg fulgte arbeidsgruppen i Oslo kommune fra møte til møte i 2005, jeg ringte rundt, og til slutt tror jeg medlemmene holdt på å spy av meg, sier Stene.

Argumentethans var at det dårlige arkivmaterialet tvinger kommunene til å tro på barnehjemsbarna - ellers var oppreisningsarbeidet uten verdi.

Våren 2006 vedtok bystyret i Oslo enstemmig en erstatningsordning med et tak på 725.000 kroner for hver person. Stavanger kunne ikke gi mindre, og i løpet av et år hadde en rekke kommuner fått tilsvarende ordninger. Tallet kommer fra et forlik hvor en kvinne som saksøkte Bergen kommune, fikk 1,45 millioner kroner. Etterpå fikk to andre tidligere barnehjemsbarn halvparten, et beløp som dannet grunnlag for politisk enighet i Bergen, Oslo og Stavanger.

Refser fylkene

Kai Stene, Hege Holm og Petter Pettersen i Prosjekt oppreisning berømmer de nesten 60 kommunene som har vedtatt erstatningsordninger så langt.

Stene hevder imidlertid at fylkene fraskriver seg sitt ansvar som eiere av barnevernsinstitusjonene mellom 1980 og 1993. Bare Rogaland og Agder-fylkene har hittil opprettet fylkesvise erstatningsordninger for denne perioden.

- Vestfold er i ferd med å lage en ordning, og vi har forhåpninger til Finnmark, hvor granskningsutvalget for barnevernssaker nettopp har begynt sitt arbeid, sier Stene.

Han karakteriserer det som et paradoks at Hordaland fylkeskommune avviser å opprette en ordning.

- Hele avdekkingen av barnehjemstilfellene begynte med en notis i Bergens Tidende i 1997, og jeg er sjokkert over at Hordaland stadig lukker øynene og håper at sakene skal gå over av seg selv, sier Stene.

Hege Holm viser til de relativt sett lykkelige utfallene av erstatningsordningene i Rogaland og Agder.

- Når mennesker som har fått mentalt bank og er blitt undertrykt et helt liv, blir sett med verdighet, ser vi at de retter ryggen og kommer tilbake til samfunnet, sier Holm.

Artikkelen er endret 03.04.08