Må bruke tvang for å skaffe hjelp

I det statlige barnevernet er det knapphet på en rekke av tilbudene de har ansvaret for, som institusjonsplasser, beredskapshjem og fosterhjem. Dette skaper stor frustrasjon i kommunene.

- Vi er lovpålagt å gi et tilbud. Vi har ansvar for hver enkelt unge. Men mange av barna får ikke den hjelp de trenger og har rettskrav på, sier Kristin Otterlei, kommuneadvokat i Ålesund.

Hun representerer i tillegg barnevernet i sju andre kommuner på Sunnmøre. Problemene er de samme overalt, ifølge Otterlei:

• Bufetat kan ikke skaffe nok fosterhjem, beredskapshjem og institusjonsplasser.
• Fordi det ikke finnes tilbud, er det ikke mulig å få til frivillig samarbeid med foreldre, og akuttplasseringer tvinger seg fram.
• Tiltakene sentraliseres, slik at samarbeid med hjemmet ikke blir mulig.

Tvinger fram tvang

- Det er en føring fra Bufetat at kommunene skal drive forebygging og samarbeide med hjemmet, framfor å plassere barn i institusjon. Dette er ikke mulig i Møre og Romsdal i dag, fordi det ikke finnes tilbud om plassering av barn utenfor hjemmet på frivillig basis, sier Otterlei.

Et frivillig tilbud kan være korttidsplass på institusjon for barn i familier der problemene tårner seg opp, og foreldrene er svært slitne.

- Slike plasser har vi ikke. Det som skjer, er at situasjonen i hjemmet blir verre og verre og eskalerer til en akuttsituasjon. Barnevernet må altså sitte og vente på at situasjonen blir ille nok til at barnet kan tas med tvang og plasseres på institusjon eller i fosterhjem. Det er forferdelig trist at det må gå så langt, sier Otterlei.

- Vi vet at mye kan utrettes med enkle tiltak, som avlastning for foreldrene kombinert med hjelp i hjemmet. Men vi har ingenting å hjelpe oss med. Resultatet blir unødig mange tvangsplasseringer.

Må ut av fylket

Fordi fylket har for få institusjonsplasser, må plasser kjøpes andre steder i landet.

- Dette kan være positivt, for eksempel hvis det er viktig å få unge vekk fra et rusmiljø. For andre er det uheldig. De skal tilbake til hjemstedet en gang, og overgangen kan bli vanskelig hvis de har tilbrakt et år på en institusjon langt hjemmefra.

Et annet problem er at de få institusjonsplassene fylket har, ikke er tilrettelagt for barn med ulike problemer.

- Alle skal på samme sted, enten de har rusproblemer, atferdsvansker eller spiseforstyrrelser. Bufetat vil fylle opp plassene i fylket først, av økonomiske hensyn. Derfor er det ofte ikke mulig å gi tilrettelagte tilbud.

- Dette fører til mye krangel mellom kommunene og Bufetat. Vi får ikke nødvendigvis spesielle tiltak når vi trenger det, men vi har ingen maktmidler. Vi får stadig avslag på søknad på de institusjonene vi mener er best, under henvisning til at Bufetat ikke er forpliktet til å gi et bestemt tilbud.

Otterlei etterlyser et klageorgan for slike saker.

- Jeg har sendt mange klager til direktoratet og departementet, men får ikke svar. Det skjer aldri at en høyere instans skjærer igjennom. Derfor må en tvisteløsning på plass.

- Hvor er politikerne?

Otterlei synes dessuten det er merkelig at lokalpolitikerne ikke engasjerer seg for barnevernsbarna.

- De klarer å sette skolen på dagsordenen fordi barna er viktige, de er framtida vår. Men de går aldri på barrikadene for de aller svakeste barna. Det er null vilje til å løfte barnevernet.