Lytt til FNs barnekomité

Fra sitt kontor på Universitetet i Oslo har jusprofessor Lucy Smith fulgt den norske debatten om barns rettigheter og ulikhetene i det kommunale tjenestetilbudet. Hun er selv medlem av FNs barnekomité, som overvåker hvordan barnekonvensjonen følges opp, men presiserer at hun ikke deltar i behandlingen av Norge i komiteen.

- Vi har en regel om at man aldri skal være med på vurderingen av sitt eget land. Når det er sagt, synes jeg det er en god anbefaling at Norge skal foreta en studie, slik at vi får klarhet i om det er barn i Norge som faller under en rimelig minstestandard. Det er jo ikke ønskelig at det er for store kommunale forskjeller når det gjelder barn og særlig ikke funksjonshemmede barn, sier hun.

Detaljstyrer ikke

Smith understreker at barnekomiteen alltid er bekymret hvis det er store forskjeller innad i et land, men at den ikke kan gå i detalj om hvorledes staten velger å oppfylle konvensjonen.

- Det viktige her er at alle barn får den hjelp og støtte de har krav på etter FNs barnekonvensjon. Hvis det etter en studie viser seg at det er store ulikheter, bør det gjøres noe med dette, men norske myndigheter får selv finne ut hvordan de best kan løse dette. Man kan ikke kreve at det blir fullstendig lik behandling i alle kommuner. Dette har noe med desentralisering å gjøre og i hvilken grad staten ønsker å gi øremerkede bevilgninger.

Smith mener at staten likevel bør vurdere øremerking hvis tilbudet ligger under en viss minstestandard.

Norden best i klassen

Selv om FNs barnekomité flere ganger har uttrykt bekymring over forskjellene i det norske tjenestetilbudet, er det også grunn til å skryte av Norge, understreker jusprofessoren.

- Generelt vil jeg si at de nordiske landene er flinkest i klassen til å følge opp. De gir gode rapporter og tar barnekonvensjonen alvorlig. Særlig i forhold til barns rett til medbestemmelse står de nordiske landene sterkt. I Norge har vi hatt lovregler om barns rett til medbestemmelse siden 1981. Da fikk vi barneloven. Og når det gjelder forbud mot å slå barn, er det nesten bare de nordiske landene som har det.

Mange land har større kommunale forskjeller enn Norge. Dette gjelder særlig fattige land, hvor det ofte er vanskelig å nå ut til barn i utkantstrøk. Ofte er dette barn av urbefolkning og minoritetsbarn.

- Også forbundsstater har store utfordringer med å sikre at alle enkeltstatene følger opp barnekonvensjonen. Canada er ett eksempel. Utgangspunktet til barnekomiteen er da at det er staten som er ansvarlig, fordi den har akseptert barnekonvensjonen. Derfor må også staten sørge for at alle delstatene retter seg etter den.

- Hvilke felles problemer ser du for barn i vestlige land?

- Felles for alle de rike vestlige landene, er at de har problemer med mindreårige asylsøkere. De har også et problem med at mange barn er preget av stress og livsstilssykdommer som spiseforstyrrelser. Økningen i antall selvmord er bekymringsfull, samt at det ikke tilbys tilstrekkelige ressurser for å bedre barns mentale helse.

- Generelt er jeg også opptatt av at mange barn i Norge ikke får den støtten de trenger, fordi de ikke er fanget opp av det offentlige hjelpeapparatet. Da tenker jeg særlig på de barna som vokser opp i familier hvor det er vold og rusmisbruk. Det tror jeg er et problem i Norge, som i alle andre rike land.

Skrevet av: Kirsten Kopland