Krever lik erstatning til barnehjemsofre

Tulla Samuelsen, eller Anna Elisabeth, som hun egentlig heter, har søkt den norske stat om utvidet billighetserstatning for det hun måtte gjennomgå da hun bodde på skolehjem på Toten da hun var i tenårene. Nå er Tulla 55 år, men hun sliter fortsatt med ettervirkningene etter et liv på rømmen, som endte i Slottsparken. Der ble heroin hennes måte å flykte fra traumene på.

- Jeg ble sendt dit fordi jeg skulket skolen. Jeg rømte ni ganger på to år, og ble bura inne. Vi ble låst inne og dopet ned. De tok fra meg hele livet mitt, sier Tulla.

Ulik behandling

Hun er en av mange som har søkt staten om den utvidede billighetserstatningen. Stortinget åpnet for dette 10. juni i 2005, men fortsatt har ingen fått utbetalt statlig erstatning. Ventetiden er ifølge Stiftelsen rettferd for taperne to og et halvt år.

Flere kommuner, blant annet Oslo, Bergen og Hamar, har i tillegg gitt kommunal støtte til de tidligere barnehjems- og skolehjemsbarna som hadde traumatiske opplevelser på hjemmene. I Oslo har ofrene fått mellom 200.000 og 750.000 kroner i erstatning.

Stiftelsen rettferd for taperne mener det er et stort problem at ikke alle kommuner pålegges å gi støtte. Foreningens medlemmer opplever det som svært urettferdig med slik forskjellsbehandling, ifølge generalsekretær Ola Ødegaard.

Mange hundre søkere

- Vi krever nå at Stortinget pålegger alle kommuner å innføre dette. Medlemmene våre opplever det som en krenkelse at de ikke kan søke sin kommune om erstatning, mens de ser at andre kommuner allerede har utbetalt penger, sier Ødegaard i Stiftelsen rettferd for taperne.

Foreningen har 1.500 medlemmer, og flere hundre av disse får nå hjelp til å søke stat eller kommune om erstatning i slike saker.

Men leder for justiskomiteen på Stortinget, Anne Marit Bjørnflaten (Ap), synes ikke Stortinget kan pålegge kommunene dette.

- Det må hver kommune bestemme selv. Jeg tar gjerne en prat med Ødegaard for å høre hans argumenter. Grunnen til at Stortinget vedtok den statlige erstatningen var nettopp at det skulle bli en rettferdig ordning, sier Bjørnflaten til NTB.

- Lenge å vente

For Tulla er det ikke pengene i seg selv som betyr noe, men følelsen av at skylden er plassert et sted.

-300.000 kroner kan ikke erstatte det de gjorde. Jeg levde på gata til jeg var nesten 30 år. Ikke fikk jeg skolegang heller. Jeg tok ungdomsskolen, artium og handelsskolen etter at jeg fylte 30. Jeg har gått rundt med skyldfølelse hele livet, følt at det har vært meg det har vært noe galt med. Pengene kan aldri erstatte det jeg har vært igjennom. Men en erstatning vil plassere skylden et sted, sier hun.

Det er ikke bare det at bare noen få kommuner har tatt ansvar, som er et problem for Tulla. Hun synes også det er svært belastende med den lange behandlingstiden for den statlige erstatningen.

- Skal jeg vente i to og et halvt år på dette? Hadde jeg visst at jeg skulle sitte sånn og vente, så hadde jeg aldri søkt. Det er en stor psykisk belastning. Jeg er 55 år, jeg gidder ikke vente mer. De venter nok bare på at vi dauer - så slipper de å betale så mye penger, sier hun.

(©NTB)