Vil ikke være husmenn under kommunen

- Det er mye godt samarbeid mellom kirke og kommune. Men mange steder blir kirken aldri tatt med på råd, og den involveres ikke i prosesser som gjelder den selv. Det liker vi ikke. Kirken vil ikke være husmenn under kommunene, sier avdelingsdirektør Øystein Dahle i Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA).

Organisasjonen forhandler lønn for kirkens ansatte, men snakker også varmt for kirkeøkonomi generelt.

Kommunene bruker over 500 millioner kroner på kirkebygg i året. Totalt går det 2,5 milliarder fra kommunene til kirkene årlig, og dette dekker vedlikehold, lønninger og drift.

Kommunene eier ikke kirkebyggene, og ønsket om å prioritere egne bygg skaper stadig gnisninger mellom kommune og kirke.

Dahle sammenligner forholdet mellom kirke og kommune med forholdet mellom stat og kommune.

- Kommunen er hovedfinansieringskilde for kirken, på samme måte som staten finansierer kommunene. Avhengighetsforholdet er likt. På samme måte som staten ikke alltid respekterer det kommunale selvstyret, ser vi eksempler på at kommunene ikke anerkjenner det ansvar og oppgaver som kirken er satt til å utføre.

Laglig til for kutt

- Å vedlikeholde kirkebygg har vært en selvsagt oppgave for kommunene siden kommunene ble dannet. Men det er denne selvfølgeligheten en del begynner å sette spørsmålstegn ved, sier Dahle.

Han ser en økende kommunal bevissthet om kjerneoppgavene, men når det må spares, står kirken laglig til for kutt. Mange mener at ettersom kirken ikke er kommunal eiendom, kan ikke ansvaret være like stort.

- Mye av denne utviklingen skyldes diskusjonen om statskirkeordningen og en utvikling mot en mer selvstendig kirke. En annen årsak er utviklingen mot et stadig mer flerkulturelt samfunn, mener Dahle.

Når Kommunaldepartementet nå har stilt spørsmål ved om kirkene er en del av den kommunale infrastrukturen, og om de skal ha penger fra krisepakken, føyer det seg inn i denne konflikten.

Kirkens svar er som oftest å vise til loven. Kirkeloven slår fast at kommunen som skal stå for drift, vedlikehold og et kirkelig grunntilbud, med gudstjeneste og kirkelige handlinger til befolkningen.

Men nivået dette skal ligge på, avgjøres av kommunene. Kommunens bevilgning til Den norske kirke gir også grunnlag for å beregne tilskuddet til andre trossamfunn.

Uavhengig av partifarge

Dahle mener det ikke går an å se på partifargen hvilke kommuner som behandler sine kirker best.

- KrF-ordførerne er jo ofte fra frikirkemenigheter, så de er ingen garantister for kirkeøkonomien. Det er heller ikke slik at «bibelbeltet» på Sør- og Vestlandet tar bedre vare på sine kirker. I «folkekirkestrøkene» på Hedmarken kan gudstjenestebesøket være lavt, men de kan ofte være svært stolte av det lokale kirkebygget. Her kan forholdet mellom kommune og kirke derfor være godt og konstruktivt.

- Kirken må finne seg i å være en del av lokalsamfunnet. Når det spares, må også kirken spare. Men kirken fikk ikke ta del i oppturen på 70- og 80-tallet, som resten av kommunesektoren. Vi ser at bemanningen i kirken er omtrent som på 70-tallet, sier Dahle.

Selv om vi fikk en mer selvstendig lokal kirke fra 1997, har Stortinget gjentatte ganger bekreftet kommunenes finansielle ansvar for den lokale kirken.