Hadde ingen kontroll med gullpensjonene

Kvinnen som alene administrerte pensjonsordningen for snaut 360 tidligere stortingsrepresentanter og forvaltet rundt 50 millioner kroner kunne ikke kontrollert om reglene ble fulgt, selv om hun ville. Da Stortinget ga seg selv mulighet til å få alderspensjon etter den såkalte 75-årsregelen, ble det aldri etablert noen skikkelige kontrollmekanismer.

Det kom fram da Astrid Risnes forklarte seg for Oslo tingrett torsdag. Hun var ansatt i halv stilling for å administrere pensjonsordningen. Regelverket var bevisst vagt formulert og i stor grad håndtert muntlig i direkte kontakt med representanter som ville søke pensjon etter 75-årsregelen, framholdt hun.

Eneveldig styre

– Jeg tror ikke pensjonsstyret ville ha noen kontrollordninger. De ville at pensjonsordningen skulle rulle og gå, og jeg måtte sørge for at den gjorde det, sa Risnes.

Hun hadde i en årrekke all kontakt med representantene når det gjaldt pensjon. Pensjonsstyret, sammensatt av fem stortingsrepresentanter, var på sin side i praksis eneveldig i sin forvaltning av regelverket for stortingspensjoner.

– Styret var suverent. Det var en gjennomført tanke hele veien at representantene skulle administrere seg selv. Jeg skulle bare være behjelpelig. Vi pleide å fleipe med at jeg skulle hjelpe dem med ikke å gjøre seg ut, sa Risnes.

Bondevik og Brundtland

Under aktoratets utspørring av Risnes kom det fram at de tidligere statsministrene Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KrF) begge gjorde seg store anstrengelser for ikke å gå over taket for arbeidsinntekt. Bondevik fikk klargjort hvor grensen gikk, gjennom en omfattende korrespondanse og etter å ha informert om planene for Oslosenteret for fred og en mengde andre små og store oppdrag.

Brundtland stoppet på sine side pensjonen selv da det viste seg at hun hadde tjent for mye ved siden av, og ordnet med tilbakebetaling av det hun hadde fått utbetalt.

De to tiltalte i pensjonsbedrageri-saken, Magnus Stangeland og Anders Talleraas, foretok seg ingenting selv om de langt oversteg inntektsgrensen – angivelig fordi de trodde styrehonorarer ikke skulle tas med som inntekt.

Risnes hevdet flere ganger i retten at hun hadde gjort det helt klart at alle inntekter, også styrehonorarer, men ikke kapitalinntekter, skulle tas med i inntektsberegningen.

Uforutsigbart

Risnes la imidlertid for dagen en praksis som i stor grad baserte seg på muntlig informasjon, ofte individuell og skjønnsbasert håndtering og vage skriftlige formuleringer som måtte tolkes for å bli forstått.

Gjennom utspørringen til Stangelands forsvarer, advokat Svein Aage Valen, kom det fram at det var vanskelig å sette fingeren på noen konsistent og konsekvent praksis.

I loven om stortingspensjon sto det ingenting om hva slags type arbeid eller ansettelsesforhold man kunne ha ved siden av, bare en begrensning av hvor mye man kunne tjene. Risnes mente ordningen skulle være et sikkerhetsnett for stortingsrepresentanter som ikke fikk seg jobb etter å ha gått av. Derfor skulle de ikke ha pensjon etter 75-årsregelen hvis de hadde full, fast stilling i tillegg, etter hennes mening.

Spørsmålet retten til sjuende og sist kan komme til å måtte stille er om det er rimelige å vente at de tiltalte burde ha forstått hvor grensedragningene gikk i et slikt system.

(©NTB)