Vil gi lokalsykehusene til nye storkommuner

Som sosialminister i Kåre Willochs høyrebølgeregjering fra 1981 ga Leif Arne Heløe kommunene større ansvar i den nye kommunehelsetjenesteloven. I boka «Velferd på avveier?», som utgis denne uka, mener han kommunene må bli større og få nye, store oppgaver for å møte eldrebølgen.

Den tidligere statsråden kommer også med en utfordring i den aktuelle debatten om «velferdspartiet» Høyre: Gi frivillig sektor økonomi og frihet til å spille en sentral rolle i velferdssamfunnet!

I dette intervjuet med Kommunal Rapport utdyper Heløe sine synspunkter.

Større kommuner

– Helse og omsorg bør samles på ett forvaltningsnivå i framtiden, og det er i kommunen. Neste skritt i samhandlingsreformen bør være at kommunene tar over lokalsykehusene, sier Heløe.

Universitetssykehusene bør fortsatt være statlige, mener han.

Lokal styring med lokalsykehusene vil stanse helseforetakenes mange trusler om nedlegging. Men særlig vil en slik struktur møte det store behovet i framtiden for fleksibel veksling mellom korte sykehusopphold og eldreomsorg.

– Husk, det blir snart 1,6 millioner av oss, minner 78-åringen om.

Selv har han tilbrakt mye av pensjonisttilværelsen i lokalene til Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) i den hypermoderne Forskningsparken på Blindern i Oslo.

Men skal kommunene få lokalsykehusene, må de bli større og sterkere. Heløe har utredet kommunestruktur for KS tidligere. Nå mener han samhandlingsreformen og den kommende eldrebølgen gjør reformbehovet akutt.

Kommunenes handlingsrom er blitt mindre og lokaldemokratiet svekket, i takt med stadig flere statlig lovpålagte oppgaver.

«Lokalpolitikerne krever “å få en hånd på rattet”. Men styringsmuligheten er omtrent som for en trikk», skriver han i boka.

Tilbake til kommunene

Heløe vil ha en «reduksjon av kommuneantallet til for eksempel 100–200 robuste velferdskommuner med stor oppgaveportefølje», og tror tvang blir nødvendig for å få det til. Han foreslår at fylkeskommunen får ansvaret for driften av lokalsykehusene, men ikke i sin nåværende form. 

– Jeg mener vi må tilbake til at fylkeskommunen er “eid” av fylkets kommuner, slik den var fram til 1976, med politikere indirekte valgt fra kommunestyrene. Det vil styrke forbindelsen mellom kommune- og regionnivå, som er særlig viktig for å samordne kommune- og spesialisthelsetjenesten, mener Heløe.

Dette ligner den finske samkommunemodellen.

Han er åpen for at de enkelte kommunene som går sammen i store velferdskommuner, kan beholde mindre oppgaver, omtrent som bydeler i Oslo i dag.

Alternativet til store velferdskommuner er at små kommuner vil måtte overlate de tunge, lovpålagte oppgavene til andre forvaltningsnivåer. De vil sitte igjen med lokal råderett over oppgaver som vann, avløp og renovasjon, kommunale veier, arealplanlegging, miljø og kultur.

Interkommunalt samarbeid mener han «i beste fall gir halvgode løsninger», blant annet basert på egne erfaringer fra ti år som fylkesmann i Troms.

– Styrk frivilligheten!

Heløe går også inn i debatten om velferdsstatens framtid. Han mener politikere i alle leirer må erkjenne at det offentlige ikke vil klare å løse alle velferdsoppgaver i framtiden. Høyre-mannen tror tiden for skattelettelser er over,men også at skatteøkning vil møte sterk folkelig motstand. Men løsningen er heller ikke «en privat kommersbølge».

– Det største forbedringspotensialet til det norske velferdssamfunnet, ligger i å styrke sivilsamfunnet. Frivillige organisasjoner må få større økonomisk frihet, gjennom for eksempel gunstige skatteregler, til å spille en viktig og selvstendig rolle, mener Heløe, som beskriver seg selv som «lyseblå verdikonservativ».

I tillegg til at han mener organisasjoner som Røde Kors og Sanitetskvinnene kan drive minst like godt og effektivt som det offentlige, er hans begrunnelse for å styrke frivillig sektor nettopp verdibasert.

– Vi forventer i for stor grad å få alt fra staten, og den enkeltes ansvar for eget liv er kommet i bakgrunnen. Samtidig er vi et dugnadsfolk, som gjerne tar ansvar gjennom innsats i frivillige organisasjoner. Hvis vi kan overføre noe av denne dugnadsånden til de store velferdsoppgavene, ville det skape større nærhet og eierskap til dem, tror han.

Han mener også det er viktig for et demokrati å ha flere maktsentre, slik et sterkt og selvstendig sivilsamfunn av organisasjoner, stiftelser og institusjoner utgjør.

Lei surmuling

Det offentlige må klart definere sine kjerneoppgaver og finansieringsansvar, og dermed trekke en grense mellom «samfunnets og vårt eget ansvar for velferd, liv og helse», skriver Heløe i boka.

– Vil ikke forskjellene øke mellom de som har råd til ekstra tjenester og de som må nøye seg med de offentlige tjenestene?

– Forskjellene har økt i dagens velferdsstat, derfor må vi gjøre noe. Vi skal beholde de universelle ordningene som et grunnlag, men må åpne mer for selektive ordninger rettet mot dem som trenger det mest. Alle skal få barnehageplass, men for noen må den subsidieres. Egenandeler vil også bli mer utbredt, mener han.

Motivet hans for å skrive boka er grunnleggende positivt.

– Jeg er lei den stadige surmulingen og kritikken av offentlige velferdstjenester – ikke minst formidlet som løsrevne enkelteksempler i mediene. Når vi skal forbedre den, må vi ikke glemme at den norske velferdsstaten er veldig bra.