«Ser du noen smile?»

En annen av beboerne, Tamya Najafizada, viser oss rundt på asylmottaket i Vang i Valdres. Den lille fjellkommunen med 1.500 innbyggere har hatt mottak i ni år. Det ligger i sentrum av bygda, i et gammelt høyfjellshotell.

Najafizada er medlem av beboerrådet, som fungerer som et bindeledd mellom beboerne og mottaksledelsen. Sju måneder har gått siden han kom som flyktning fra Afghanistan. Der arbeidet han for de allierte styrkene i landet, og det ble etter hvert umulig for han å bli værende i hjemlandet.

Vennlig og imøtekommende viser han oss rundt. På god engelsk forteller han oss om livet på mottaket. Det er langt fra noen dans på roser. Det får vi se ved selvsyn. Tre personer bor og lever på samme rom. Der sover de, lager mat og tilbringer de store deler av døgnet.

Ikke rom for privatliv

Privatliv kan man bare drømme om, når tre personer er stuet sammen på det som var et hotellrom. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at jeg besøker et fengsel, et fengsel hvor dørene riktignok er åpne, men allikevel.

Mottaket huser opptil 140 asylsøkere. Mennesker fra hele 40 ulike nasjoner har bodd her samtidig. I øyeblikket er 29 nasjonaliteter representert.

Vi vekker interesse, der vi går rundt og ser oss om, og blir invitert inn på et av rommene. Det er her Fuoad Al Bayit fra Irak setter ord på den vonde fornemmelsen jeg har hatt siden jeg kom inn på mottaket, at her er det få smil å se, lite latter å høre.

Livet her er vanskelig og utfordrende, blir jeg fortalt. Savnet av de nærmeste er noe asylsøkerne sliter med hver eneste dag. Usikkerheten og uvissheten knyttet til utfallet av egen sak er selvfølgelig en annen stor påkjenning. Ved siden av dette er boforholdene og manglende fritidsaktiviteter den største belastningen. Vang er en liten plass, det er ikke mye å ta seg til. Det blir til at man sitter mye på rommet.

Palestineren Salah Attaya, tidligere viseminister i Gaza, er svært kritisk til hvordan Norge behandler sine asylsøkere. Han hevder at måten Norge fremstiller seg på i utlandet, som et svært godt land å bo i, ikke stemmer.

- Dersom dere ikke ønsker at vi skal komme til landet, forstår jeg ikke hvorfor dere ikke rett og slett stenger grensene. Slik dere behandler oss ved å plassere oss i slike mottak, er ikke verdig, er hans klinkende klare melding til myndighetene.

Forstår frustrasjonene

Mottaksleder Bente Linnerud Dalåker har forståelse for asylsøkernes frustrasjoner. Det er ingen drømmetilværelse å sitte på asylmottak.

Dalåker har ledet mottaket siden det ble opprettet i 1999. Som tidligere varaordfører i kommunen har hun førstehåndskunnskap om lokale forhold. Hun tror det er viktig at ledelsen for mottaket har en forankring i lokalsamfunnet. En viktig del av arbeidet handler om å skape trygghet og tillit, ikke bare for beboerne på mottaket, men også for vertskommunen. Når man skal ut og bygge relasjoner til lokalsamfunnet, er det en stor fordel å kjenne lokale forhold.

Da mottaket ble opprettet for snart ti år siden, var Dalåker skeptisk. Men den gang hadde man en situasjon med mange flyktninger fra Balkan, og holdningen blant folk var at man ville hjelpe. Det var en forståelse i lokalsamfunnet for behovet.

I arbeidet med asylsøkerne har ledelsen av mottaket hele tiden lagt stor vekt på at de som kommer hit skal få en inngående forståelse av hvilket land og hvilken kultur de kommer til. Denne kunnskapen er en absolutt nødvendighet for at asylantene skal få et godt opphold på mottaket. Det er viktig å stille krav til beboerne. Noe annet er faktisk respektløst, mener hun.

Det viktigste enkelttiltaket kommunen har gjennomført, er å opprette en sykepleierstilling på mottaket. Denne sykepleieren arbeider i 80 prosents stilling og tar vekk mye av presset påkommunelegekontoret.

Gjør lite ut av seg

Ordfører Knut O. Haalien (Sp) forteller at det var motstand mot etableringen av asylmottaket for ni år siden. Han sier at det først og fremst skyldtes at innbyggerne var uenige i at det gamle turisthotellet skulle brukes til asylmottak.

Da vedtaket om etablering først var fattet, bestemte kommunen seg for å gjøre alt som sto i deres makt for at asylsøkerne skulle oppleve den nødvendige trygghet og sikkerhet. Slik det nå er blitt, er asylmottaket plassert vis-à-vis kommunehuset. En mer sentral plassering er det ikke mulig å få.

Ordføreren understreker også at man har hatt et tett og nært samarbeid med ledelsen på asylmottaket hele tiden. Denne tette dialogen er en nødvendig forutsetning for at dette skal fungere bra, mener han.

- 140 asylsøkere i en kommune med 1.500 innbyggere er mye. Men til å være så mange, er de veldig anonyme. Vi merker nesten ikke at de er her, sier han.

Skrevet av: Frank Willy Larsen