Kvikner til på dagsenter

Else Eiklo gleder seg over at hun og ektemannen fortsatt kan bo sammen, selv om han har mistet mye av sitt gamle jeg. Den tidligere så utadvendte og aktive mannen er blitt tiltaksløs og stille. Men i vår fikk paret omsorgsleilighet knyttet til Bjørkås sykehjem i Oppegård, og Frank fikk plass på dagsenteret for demente. Det har gitt dem begge en ny vår.

– Frank er ganske rolig, men jeg har lett for å bli sinna. Det er godt han kommer seg på dagsenteret, så han slipper å få så mye kjeft, sier fru Eiklo.

En liten forbedring

Drøyt halvparten av kommunene mangler fortsatt et dagtilbud for hjemmeboende med demens. Men at 45 prosent har det, er tross alt en forbedring fra 2005, da 35 prosent oppga å ha et slikt tilbud.

– Jeg er glad for den positive utviklingen, sier helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) til Kommunal Rapport.

Det betyr ikke at hun har skrinlagt planene om å lovfeste en plikt for kommunene til å tilby dagtilbud for mennesker med demens. Det er varslet i regjeringserklæringen, og Strøm-Erichsen akter å følge opp, uten å si når og hvordan.

Eldrebølge og økt levealder vil doble antall personer med demens innen 35 år. Demensbølgen må møtes med gode hjemmetjenester og aktivitetstilbud på dagtid. De pårørende må få avlastning for å klare en krevende omsorgssituasjon, fastslås det i Demensplan 2015.

Bredt tilbud

Oppegård har tatt demensplanen på alvor. I tillegg til dagsenter, tilbyr kommunen pårørendekurs og årlige fagdager med foredrag om demens for ansatte, pårørende og politikere. Kommunen har også en demenskoordinator, som samordner de ulike leddene i tiltakskjeden. Dagtilbudet er et veldig viktig ledd, mener Heidi Borgen Larsen, nytilsatt i denne stillingen.

– Flere får mulighet til å bo lenger hjemme. De får en trygg og forutsigbar hverdag. Og pårørende – som kanskje er i jobb ennå – vet at de er på et trygt sted, sier hun.

Styrket selvfølelse

Dagavdelingen på Bjørkås åpner med frokost klokken halv ti. De snakker om været og lager værrapport. De som vil, går på tur, deltar i samtalegrupper eller forbereder lunsj, baker eller luker i blomsterbedene. Samlet rundt kaffebordet trimmer de hukommelsen med spørreleker eller frisker opp gamle minner med historier fra gamle dager.

De ansatte er hjelpepleiere med spesialutdanning innen demensomsorg. De har en perm med detaljert informasjon om viktige mennesker, steder og begivenheter i hver av brukernes liv.

– Den er et must. Jeg terper det som står her, forteller spesialhjelpepleier Anka Slettedal Mood.

Det holder ikke å vite at en bruker har hytte ved sjøen. Hun må vite nøyaktig hvor den er, for å kunne si: «Jeg leste noe om Hvaler, og da kom jeg til å tenke på deg, for du har jo hytte der.»

Slik oppmuntrer hun dem til å dele minner og erfaringer, uten å stille dem i forlegenhet over at de kanskje hadde glemt hele hytta. Det styrker selvfølelsen og gir større trygghet i møte med andre.

– Vi stiller litt krav. Det er det som gir livet mening, mener Mood.

Vanskelig overgang

De tre pårørende vi møter på Bjørkås, legger ikke skjul på at ektefellenes sykdom har vært vond åtakle. Det er den fortsatt, selv om de synes får god hjelp. Bengt Thune-Holm (85) har sett sin snille og omsorgsfulle kone bli forvandlet til et «troll» som nektet å ta i mot den hjelpen kommunen tilbød.

– Hun laget et fryktelig spetakkel når hun skulle på dagsenteret. Hun var redd naboene skulle se at hun var blitt idiot. Men da sjåføren ropte «Hei, Gerd!», var det blåst bort, forteller han.

«Trollet» mildnet, og hun fortsatte på dagsenteret i tre-fire år, inntil mannen innså at hun ikke kunne bo hjemme lenger.

– Jeg har ikke kommet over det ennå. Den tomme senga er fæl, sier Thune-Holm.

Ole Odd Fjeld (81) konstaterer at pensjonistlivet ble helt annerledes enn forventet. Kona hans er foreløpig bare på dagsenteret én gang i uka. Hun vil ikke mer, og han vil ikke tvinge henne. Selv har han deltatt på pårørendekurs og fagdager og føler seg godt forberedt på hva konas sykdom kan bringe. Men han merker at han kan bli sliten.

n– Dagsenteret er en avlastning. Da vet jeg hvor hun er, og hun får mat og trim. Det er en positiv opplevelse for henne. Hun bruker mye tid kvelden før, for hun vil se godt ut, forteller Fjeld.

– Vi er heldige som bor i Oppegård, mener alle de tre pårørende.

Det skyldes ikke bare god eldreomsorg, men også et mangfoldig kulturtilbud, understreker de.

– Det som virkelig betyr noe for de eldre, er å komme sammen og være aktive, sier Else Eiklo.