En telefon hadde vært nok

– Jeg skulle ønske jeg hadde fått en telefon med spørsmål om jeg trengte hjelp med noe. For eksempel: Skal vi kontakte fastlegen for deg? Trenger du hjelp til å kontakte arbeidsgiver? Hvis du ikke vil ha hjelp nå, ta kontakt når du trenger det.

Det hadde Linda Elstad Johansen og foreldrene hennes i Holmestrand trengt da broren Viggo valgte å avslutte livet i mars 2009. Da ville de følt seg sett og ivaretatt.

– Vi følte en utrolig ensomhet, selv om vi var sju i igjen i familien. Vi trengte hjelp. Foreldrene mine var i sjokk. Selv reagerte jeg med å bli praktisk og ordne opp i ting, forteller Linda.

Viggo var Lindas ett år yngre bror. De hadde et tett forhold. Han var en utadvendt gutt på 31 år, hadde kjæreste, jobb og en sønn. Så kom samlivsproblemer, økonomiske problemer og psykiske sykdom. Han ble sykmeldt og innlagt på psykiatrisk avdeling. Viggo kom fort ut og tilbake i jobb i deltid. Men problemene fortsatte.

Den siste telefonen

– Viggo var opptatt av å være vellykket, og fallhøyden ble stor da problemene kom, sier Linda.

Broren var hele tiden åpen om sine problemer og fikk god hjelp og forståelse for sin situasjon hos arbeidsgiveren. Men det hjalp ikke. En dag fikk Linda en telefon. Han hadde tidligere snakket om legge seg inn i igjen for å få hjelp. Nå ville han at Linda skulle ta seg av alt det praktiske mens han var borte. Linda sa at det skulle hun gjøre. Ingenting i samtalen tydet på at det var siste gang de snakket sammen. Men Viggo hadde planlagt alt.

På formiddagen fikk hans tidligere samboer en melding om at hun måtte ringe 113. Hun reagerte raskt. Hjertet slo fremdeles da Viggo ankom sykehuset. Men han var hjernedød, og etter to døgn sovnet han inn med hele familien rundt seg.

– På sykehuset var de fantastiske mot oss mens han var innlagt. Sønnen til Viggo ble sendt til barnepsykiatrisk behandling i kommunen og fikk god hjelp.

Foreldrene ble sendt til institusjonen som hadde avvist broren. De ble vurdert som ikke syke nok til å kvalifisere for hjelp.

– Man har så mye skyld etter et selvmord. Alt føles meningsløst. Det er klart at også vi hadde tanker om det var verdt å fortsette, sier Linda.

På den tiden jobbet Linda i Holmestrand kommune. Å være i jobb med gode kolleger som forsto hvor vanskelig det var, hjalp mye. Men også Linda gikk på en smell etter fire måneder. Hun fant selv en psykoterapeut som hjalp henne.

– Jeg ser at du må være ressurssterk for å finne den hjelpen du trenger for bli frisk, sier hun.

Et vendepunkt

Seks måneder etter dødsfallet så hun en annonse i avisen som fortalte at foreningen LEVE skulle ha et kafémøte. Det ble et vendepunkt. Hun tok med seg foreldrene og møtte andre som hadde opplevd det samme. Det hjalp dem videre. Både Linda og faren er nå aktive i foreningen.

– Ikke alle etterlatte trenger å ha slik vi hadde det. Alle bør få en telefon fra kommunen med tilbud om samtale og oppfølging, sier hun.

I dag jobber Linda som skatteoppkrever i Re kommune i Vestfold. Hun møter folk med så store økonomiske problemer at de vurderer å ta livet av seg. Da får hun brukt det hun har vært igjennom til å hjelpe andre.

– Det er bare å sette seg på trappa og fortelle om egne erfaringer. Da når jeg inn til folk og kan hjelpe dem videre sier hun.