Bryter tausheten sammen

De møtes hver 14. dag i det innerste rommet på Bjødnateigen psykiatriske senter, og det har de gjort i to år. Her er det dekket med stettglass og smørbrød og hvit duk. De blir møtt med omsorg og respekt. Her kan de snakke om sorgen, skyldfølelsen, sinnet og skammen. Og om håpet, om bedringen, og om skuffelsene.

Gerd Helland, Bjørg Nygård, Kari Madland og Sigrun Tjøstheim har alle barn som har vært inn og ut av psykiatriske institusjoner. Det gjør godt å treffe andre som vet og forstår. Mødrenes historier er dramatiske, men likevel representative for pårørendes opplevelser. Av hensyn til barna ønsker de å anonymisere sine historier noe, men de vil gjerne dele sine erfaringer med våre lesere.

- Jeg kommer aldri over det
Hun har en sønn på under 20 år som nå bor hjemme. For to år siden begynte han å oppføre seg merkelig. Familien ble redd for han, og han ble tvangsinnlagt. Det er det verste moren noen gang har opplevd.
- Tvangsinnleggelsen var fryktelig. Politiet kom på døra og tok han som han skulle være en forbryter. Vi kom til ankomsthallen på sykehuset hvor det var fullt av folk. De gikk gjennom hallen med han, og jeg diltet etter med en bag. Det var så grusomt. Jeg kommer aldri over det. Hadde jeg visst at tvangsinnleggelser foregår på den måten, hadde jeg aldri gått med på det, sier mor.
Etter noen uker på sykehuset ble han skrevet ut til mor, uten at han hadde fått behandling. Det var ingen videre plan, og heller ikke noe sted mor kunne få svar på sine spørsmål.

- Bukket nesten under selv
Datteren til mor nummer to begynte å få store problemer i 12-årsalderen. Hun ble deprimert, nektet å gå på skolen og ble innlagt på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Hun er fremdeles mindreårig, bor utenfor hjemmet, men er ofte på besøk hos familien. Mor synes det går mye bedre, men hun holdt nesten på å bukke under selv da det sto på som verst.
- Skyldfølelsen var voldsom. Jeg gravde og grublet på hva jeg kunne ha gjort feil, og gikk igjennom alt fra hun ble født, forteller mor.

- Folk trakk seg unna
Mor nummer tre har en sønn på over 30 år med alvorlige psykiske problemer. Han har vært syk lenge. Familien har i mange år hatt det turbulent og vanskelig, og en stund bodde gutten utenfor hjemmet. Da gutten ble syk og før han fikk hjelp, hadde mor en vanskelig tid. Sønnen var svært ustabil, og av og til ble han borte.
Nå bor han i egen leilighet ikke langt fra moren. Han blir sittende mye alene i leiligheten. Mor skulle ønske han kunne bli mer aktivisert.
- Tidlig i sykdommen var han åpen og fortalte hva som feilte han. Men folk trakk seg unna, sier mor.

Vonde møter med psykiatrien
Mor nummer fire har en datter på snart 30 år som har hatt spiseforstyrrelser siden tidlig i tenårene. Nå jobber hun, og det går mye bedre med henne. Men mor opplever også at det er taust rundt datteren.
- De spør meg og ikke henne hvordan hun har det, sier mor.
Familien har hatt mange vonde møter med det psykiatriske behandlingsapparatet.
- Vi har vært uheldige, og det er først og fremst disse negative reaksjonene jeg synes det har vært godt å lufte i pårørendegruppa, sier hun.
En opplevelse som sitter hardt i, er da de etter en lang og slitsom periode endelig fikk datteren innlagt. Familien slappet av og trodde hun skulle få hjelp. Så viste det seg at sykehuset ikke ga datteren næring, og at hun fortsatte å gå ned i vekt. Familien opplevde at sykehuset ikke tok ansvar for behandlingen.

Direkte linje til Verdikommisjonen
Suldal-mødrene er i ferd med å få igjen motet. De vil bruke sine dyrekjøpte erfaringer til å hjelpe andre. Nå gir de klare meldinger til politikerne om hva som er galt i psykiatrien. I arbeidet med Suldal kommunes nye psykiatriplan har de vært referansegruppe, og miljøarbeider Solveig Sukka, som også jobber med mødregruppa, sitter iVerdikommisjonen til regjeringen. Hun tar med seg mødrenes erfaringer til denne forsamlingen.
Mødrene vil også oppfordre andre kommuner til å dra igang slike grupper.
- Det forutsetter en lyttende og respektfull leder, og det har vi, sier Kari.
Sykepleier Johanne Erfjord er den de alle har åpnet seg for, og som har brakt dem sammen.
- Ja, denne gruppa er nesten blitt som en familie for meg. Disse damene er noe av de nærmeste jeg har, sier Bjørg, og ser på de andre med et varmt lite smil.