En kommunal oppgave som skal gjelde alle, kan ikke gjøres til et religiøst privilegium

Til tross for at det er kommunens ansvar, hadde de lite å tilby da mannen til Olfrid (47) døde.

Årsaken? Mannen følte seg ikke hjemme i kirken, men hadde likevel mange venner som ønsket å ta farvel.

Kirker er de vanligste seremonirommene som kommuner tilbyr. Mange steder også det eneste reelle alternativet.

I Norges nest største by, Bergen, har kommunen ett større livssynsåpent seremonirom som kan brukes til begravelser.

Det har plass til 150 personer. Til sammenligning tilbyr kommunen over 20 kirker med kapasitet på 400 eller mer.

Da det strømmet inn med hilsener på minnesiden til mannen, forsto Olfrid at det kommunale tilbudet ikke ville strekke til. Hun fant ingen annen løsning enn å leie foajeen i Grieghallen. Det kostet 100.000 kroner.

Hundre tusen kroner. For at mannens venner kunne få ta del i en seremoni i tråd med hans livssyn og ønsker.

Dessverre er ikke dette et særtilfelle. Kommuner over hele landet har store kirker tilgjengelig, med god kapasitet, høytidelig ramme og ofte uten kostnad. Det er bra. Problemet er hva som mangler for alle andre.

Om du ønsker en ikke-kirkelig gravferd, gir de fleste kommuner deg tre valg: 1) Begrens antall gjester. 2) Lei et dyrt privat lokale. 3) Velg kirken likevel.

Kommunen skal sikre et verdig gravferdstilbud for alle. Likevel gjør mange kommuner dette til et privilegium for innbyggere som i kommunens øyne har «riktig» religion eller god råd.

Regjeringen anerkjenner heldigvis at dagens situasjon ikke er god nok. Det er nå to år siden daværende statsråd Kjersti Toppe ga tydelig beskjed til kommunene om å løfte saken.

Hun minnet også om at tilskuddsordningen som kommunene kan søke på, blir for lite brukt.

I den nye strategien for et livssynsåpent samfunn, varsler regjeringen en fullstendig kartlegging av dagens tilbud og behov. Det er en viktig start.

Kommunene bør allerede nå forberede seg på at kartleggingen vil føre med seg krav. Alle må tilby livssynsåpne seremonirom med omtrent samme kapasitet som kommunens kirketilbud.

Dette er rom som er utformet for å gi en høytidelig ramme, med plass til å bringe en kiste med verdighet, og som enkelt kan tilpasses med ulike flyttbare symboler og uttrykk.

Om noen kommuner lurer på hvordan dette ser ut i praksis, kan de ta en titt på seremonilokalene i Porsgrunn eller i Tromsø.

Her har kirken og kommunene nylig etablert felles seremonibygg som er åpne og inkluderende for alle innbyggere som ønsker å bruke det, uavhengig tros- og livssynstilhørighet og medlemskap.

Vi i Human-Etisk Forbund bistår gjerne.

For alle fortjener et verdig siste farvel. Uansett tro. Uansett økonomi. Uansett antall venner.