Vil gjøre Rørosvidda til verdensarvområde

Forslaget innebærer at verdensarvområdet får to kjerneområder. Det ene kjerneområdet blir Røros og landskapet rundt Bergstaden, inkludert Storwartz og Olavsgruva. Det andre blir området rundt Femundshytta, den gamle smeltehytta i Os kommune.

I tillegg blir det et bufferområde som omfatter hele den såkalte Cirkumferensen. Dette er det privilegieområdet som kong Christian IV fastsatte for Røros Kobberverk i 1646, i en sirkel med radius 45,2 kilometer rundt Øvre Storwartz gruve. Hele verdensarvområdet vil dermed omfatte arealer i kommunene Røros, Tydal og Holtålen i Sør-Trøndelag og i Os, Tolga og Engerdal i Hedmark.

Avgjøres i 2010

Miljøverndepartementet sendte like før jul ut et høringsbrev med Riksantikvarens beskrivelse av forslaget. Høringsfristen er fastsatt til 18. januar. Etter planen skal saken oversendes til UNESCO til høsten, og vil da kunne bli behandlet av Unescos verdensarvkomité sommeren 2010.

Verdensarvområdet Røros Bergstad ble oppført på Unescos verdensarvliste i 1980. Det omfatter i dag cirka 2 kvadratkilometer rundt slagghaugene, Røros kirke og den sentrale gamle trebebyggelsen. Det utvidede området - Cirkumferensen - vil omfatte et areal på cirka 6.000 kvadratkilometer med et stort antall kulturminner knyttet til bergverksdrift, jordbruk, transportveier og samisk tamreindrift.

Særegen kultur

«Hensikten med utvidelsen er å inkludere i verdensarven de kulturlandskapene - industrielle og agrare bundet sammen med transportveier - som til sammen forklarer hvorfor denne byen ble etablert på dette ugjestmilde sted, og som viser hvordan den fungerte og utviklet sin særegne kultur», skriver Riksantikvaren i begrunnelsen for forslaget.

Gruvedriften på Røros startet i 1644, og driften i gruvene fortsatte i 333 år til Røros Kobberverk gikk konkurs i 1977.

«Kombinasjonen av dyrehold og arbeid for Kobberverket gjorde bergmennene og deres familier mindre sårbare for vekslende drift ved Kobberverket. Byen består av små gårdsbruk plassert tett sammen i gater», heter det i Riksantikvarens beskrivelse av en bebyggelse tilpasset kombinasjonen av dyrehold og arbeid for Kobberverket.

Industrielt kulturlandskap

Riksantikvaren gir denne begrunnelsen for å gjøre mesteparten av Rørosvidda til verdensarvområde:

«På fjellet lå gruvene, og langs vassdragene lå smeltehyttene. I dag fremstår de som industrielle kulturlandskap med for eksempel ruinene av elleve større og en rekke mindre gruveområder, fem større og noen mindre lokaliteter med ruiner etter smeltehytter, dam- og rennesystemer og kraftverk fra 1896. Olavsgruva fra 1936 er i dag museumsgruve.»

Riksantikvaren peker også på at mye av kulturlandskapet fremdeles holdes i hevd av aktive gårdsbruk, og at det finnes et stort antall spor etter milebrenning av trekull.

(©NTB)