Lokalutvalgene mobiliserer folket

Det er en av konklusjonene forskerne Berit Nordahl fra Byggforsk og Yngve Carlsson fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) etter at de har evaluert det såkalte SAM-programmets forsøk med formalisert samarbeid mellom kommune og innbyggere. Programmet er en fortsettelse av nærmiljøforsøkene som ble gjort på begynnelsen av 80-tallet. Dette er Miljøverndepartementets forsøksprogram, og programmet har hatt tre hovedformål.

1. Stimulere til økt deltakelse og dugnad når lokale fellesgoder skal på plass.

2. Stimulere til økt deltakelse og økt innflytelse fra lokalbefolkningen i beslutninger som fattes i kommunale politiske fora.

3. Få kommunen til å arbeide systematisk med frivillige organisasjoner.

Lokalutvalgene er stort sett sammensatt av aktive borgere fra velforeninger og annet foreningsliv. Kommunene har gitt dem en sum penger som de kan sette i gang nærmiljøtiltak for. Utvalgene har hatt en mangfoldig aktivitet fra amatørteater til naturstier. En fjerdedel av utvalgenes tid er gått med til å arrangere folkemøter for å belyse en vanskelig sak eller få synspunkter på plansaker i kommunen.

– Spesielt store kommuner trenger slike lokale arenaer ute i bydelene. Vi ser at folkemøter ofte er svært dårlig besøkt, men der et aktivt lokalutvalg var kjent, kunne komme 50-60 stykker for å få informasjon om en arealplan, sier Carlsson.

–Lokalutvalgene gjør mye av det kommunen ellers ikke ville gjøre, og politikerne er spesielt fornøyd med dugnadsmobiliseringen, sier Carlsson.

Mange lokalutvalg er gode til å sette sine lokaler saker på dagsorden ved å bruke mediene og dra i gang opinionen. Det blir ofte mer støy en politikerne setter pris på.

–Mange politikere hadde forventet mer samarbeid, men i stedet ble utvalgene arenaer for lokale kampsaker. Da snur politikerne seg mot dem, og ønsket å legge dem ned. Det går ofte på måten sakene blir tatt opp på, sier Nordahl. Men noen kommuner som hadde regnet med at utvalgene ville lage bråk, ble positivt overrasket. Det viser seg at tidligere misfornøyde beboere i en del av kommunen føler at de blir tatt på alvor, og at lokalutvalget representerer dem.

– Lokalutvalgsmedlemmene blir kjent i lokalmiljøet. Vi foretok en telefonenquet i tre lokalsamfunn, og der svarte 40 prosent av innbyggerne at de hadde vært i kontakt med lokalutvalget de siste årene. Bare 15 prosent hadde vært i kontakt med en lokalpolitiker, påpeker Nordahl.

Lokalutvalgsmedlemmene selv mener de har hatt innflytelse på kommunens politikk.

De fleste har et formalisert samarbeid med frivillige organisasjoner, men det er sektorbasert. Det nye med lokalutvalgene er at de skal representere et geografisk område.

– I en del kommuner er lokalutvalgene blitt en del av frivillighetssentralene etter at det statlige forsøket var over. Litt fordi de driver med de samme tingene, men også fordi frivilligehetssentralene var inne på et statlig støtteprogram som i sum tilsvarer lokalutvalgsstøtten, sier Nordahl. Andre kommuner har fortsatt lokalutvalg.

Forskerne mener at dersom en struktur med lokalutvalg skal lykkes er det viktig at kommunen har en utspillskultur. Ledere, fagfolk og politikere må kunne spille ut problemstillinger og relevant informasjon om hvordan kommunen skal utvikle seg. Konflikter og uenigheter må synliggjøres, slik at det går an å mobilisere innbyggerne.