Vi må slutte å spørre: «Når skal du gå av med pensjon?»

Du har så vidt fylt 60 år. Plutselig skjer det noe.

Postkassen fylles med reklame om pensjon, seniorrabatter, gravferdsforsikringer og hvordan du best kan planlegge livet etter arbeidslivet. Samtidig kommer spørsmålene fra venner, kolleger og bekjente: «Når skal du gå av med pensjon?»

Summen av alle disse signalene forteller én ting: Samfunnet forventer at du snart skal takke for deg. Det er et paradoks.

Aldri har Norge hatt større behov for kompetent arbeidskraft. Samtidig bruker vi enorme krefter på å fortelle dem med mest erfaring, høyest kompetanse og størst klokskap at det snart er på tide å gi fra seg stolen.

At vi lever lenger enn noen gang, en av de største suksesshistoriene i velferdsstaten. Likevel har vi valgt å omtale denne utviklingen som en «eldrebølge», som om flere mennesker som lever lange og gode liv først og fremst er et samfunnsproblem. 

Når vi beskriver aldring som en krise, blir eldre lett redusert til fremtidige mottakere av helse- og omsorgstjenester, i stedet for mennesker med erfaring, kompetanse og ressurser.

Vi løser ikke de demografiske endringene ved å snakke om flere eldre som et problem. Vi må begynne å snakke om seniorkraft.

Hvis vi lever til vi er rundt 90 år, vil mange tilbringe nær en tredjedel av livet etter fylte 60. Skal disse årene først og fremst handle om å vente? Vente på neste ferietur, neste legebesøk eller – i verste fall – hjemmetjenester og en sykehjemsplass?

Selvsagt ikke.

Debatt

Misvisende framstilling av eldrebølgen

Mennesker i 60-, 70- og 80-årene er ledere, mentorer, gründere, frivillige, omsorgspersoner og fagpersoner. De bygger lokalsamfunn, tar vare på barnebarn, sitter i styrer, skaper verdier og deler erfaring som ingen utdanning kan erstatte.

Likevel møter mange en kultur som indirekte spør om de snart er ferdige.

Det må vi slutte med. Vi må også slutte å omtale «eldre» som én gruppe. En 62-åring har ofte like lite til felles med en 92-åring som en 22-åring har med en 52-åring.

Selvfølgelig vil flere av oss trenge helse- og omsorgstjenester med økende alder. Det er en naturlig del av livet. Men det betyr ikke at mennesker automatisk blir en del av denne gruppen den dagen de fyller 60 år.

Et aldersvennlig samfunn handler ikke om å lage egne arenaer for eldre. Det handler om å skape lokalsamfunn, arbeidsplasser, kulturtilbud og møteplasser hvor mennesker i alle aldre møtes, lærer av hverandre og bygger fellesskap.

Og nei – ikke alle over 60 drømmer om trekkspill, vaffelsteking og bingo. Like lite som sykehjem er den naturlige avslutningen på livet for alle som blir eldre. Mangfoldet blant mennesker over 60 er minst like stort som i resten av befolkningen.

Arbeidslivet må i større grad legge til rette for fleksibilitet, deltidsløsninger, mentorroller og muligheten til å trappe gradvis ned – ikke presse mennesker ut fordi fødselsdatoen tilsier det.

Dette handler ikke bare om arbeid. Det handler også om hvordan vi som samfunn ser på aldring og om hvordan vi møter demografiske endringer med frykt eller med muligheter.

Derfor bør vi spørre mennesker om hva de har lyst til å bidra med de neste tjue årene.

Et godt eksempel er Mann Kaur fra India. Hun tok på seg joggeskoene for første gang som 93-åring. Deretter vant hun en rekke internasjonale veteranmesterskap og konkurrerte helt til hun var over 100 år. Hun minner oss om at det ofte er tankesettet – ikke alderen – som setter grensene.

Debatt

Verdien av omsorg må inn i samfunnsregnskapet

Et annet eksempel møter jeg heldigvis mye nærmere. Liv Busland (68), kommunalsjef for tjenester til hjemmeboende i Drammen kommune, er et bevis på at erfaring, innovasjon og nytenkning ikke har noen aldersgrense. Hun er ikke på vei ut, hun er med på å utvikle fremtidens helse- og omsorgstjenester.

Spørsmålet er ikke hvordan vi skal håndtere flere eldre. Spørsmålet er hvordan vi bygger et samfunn som gjør seniorkraft til en av Norges viktigste ressurser.