Verdien av omsorg må inn i samfunnsregnskapet

«Mamma har falt igjen hjemme.» Meldingen kommer midt i en vanlig arbeidsdag.

De fleste som har hatt ansvar for en aldrende forelder kjenner følelsen. Hvordan går det med henne? Trenger hun lege? Hvem kan være hos henne? Heldigvis er det noen som kan stille opp.

For mange er hverdagen fylt med omsorgsoppgaver. De følger opp egne barn, står i jobb og hjelper samtidig foreldre som trenger stadig mer støtte.

Omsorgsansvaret kan være omfattende, men rommer også noe av det mest grunnleggende i et menneskeliv: å få være betydningsfull for andre.

Mellom arbeidsliv, familieliv og omsorg organiseres hverdager som sjelden synes i budsjetter, statistikker eller offentlige utredninger. Når vi diskuterer framtidens helse- og omsorgstjenester, handler debatten ofte om ansatte, sykehjemsplasser og kommunale budsjetter. Men det er bare en del av historien.

Omsorg finnes i hjemmetjenesten, på sykehuset, hos fastlegen og på sykehjemmet. Den finnes også rundt kjøkkenbordet, i sene telefonsamtaler, hos frivillige som besøker mennesker som ellers ville vært alene, og hos pårørende som følger opp gjennom måneder og år.

Den nye velferdskommunen må bygges sammen

Den nye velferdskommunen trenger ikke bare nye ambisjoner. Den trenger løsninger som kan tas i bruk.

Norge står foran store demografiske endringer. Vi blir flere eldre, flere vil leve lenge med sykdom og sammensatte helseutfordringer, samtidig som veksten i arbeidsstyrken blir lavere. Kommunekommisjonen peker på at behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene vil øke betydelig, mens tilgangen blir mer begrenset.

I NOU 2026: 6 Den nye velferdskommunen løftes pårørende fram som en avgjørende del av samfunnets samlede omsorgsressurser. Utvalget peker på at framtidens omsorg må utvikles i samspill mellom offentlige tjenester, pårørende, frivillighet og lokalsamfunn. Samtidig understrekes behovet for ordninger som gjør det mulig å kombinere omsorgsansvar med arbeid.

Folkehelsemeldingen viser at sosial tilhørighet og meningsfulle relasjoner har stor betydning for helse og livskvalitet. Ensomhet er samtidig en av våre største folkehelseutfordringer, særlig blant eldre og mennesker med redusert sosial deltakelse.

Pårørende utgjør allerede en av Norges største omsorgsressurser. Regjeringens pårørendestrategi anslår at rundt 800.000 mennesker til enhver tid er pårørende, og familieomsorgen tilsvarer om lag 136.000 årsverk. 

De koordinerer tjenester, følger opp gjennom sykdomsforløp, gir emosjonell støtte og skaper kontinuitet over mange år. Innsatsen gjør at mange kan bo hjemme lenger og opprettholde funksjonsevnen.

Samtidig påvirker omsorgsansvaret helse, arbeidsevne og livskvalitet hos dem som gir omsorgen. Mange opplever krevende avveininger mellom jobb og omsorg. I en tid med knapp arbeidskraft blir pårørendepolitikk også arbeidslivspolitikk. 

Arbeidsplasser som legger til rette for ansatte med omsorgsansvar gjennom fleksibilitet og forståelse, investerer samtidig i kompetanse, lavere sykefravær og høyere arbeidsdeltakelse.

Frivilligheten er en annen viktig del av løsningen. Frivillige organisasjoner skaper møteplasser, fellesskap og aktiviteter som styrker deltakelse og livskvalitet. Men frivillighet er ikke gratis. Den må koordineres, støttes og ledes. Samspillet mellom kommuner og frivillighet må derfor styrkes dersom vi skal lykkes med framtidens omsorg.

Spørsmålet om omsorg er derfor også et spørsmål om hvilke verdier vi velger å investere i. Omsorgens verdi lar seg ikke fullt ut måle i økonomiske indikatorer, men konsekvensene av å ikke legge til rette for den vil merkes både menneskelig og samfunnsøkonomisk.

Moren i innledningen kom seg heldigvis etter fallet. Hun ble fulgt til legen og fikk hjelp de neste dagene. Takket være en arbeidsgiver som gir ansatte mulighet til å følge foreldre til nødvendige helseavtaler med lønnet permisjon, kunne familien være der da hun trengte det mest. Uken etter kom besøksvenninnen innom som vanlig. 

Misvisende framstilling av eldrebølgen

Forsørgerbrøken er et grovt og misvisende mål. Modellen sier lite om hvem som faktisk trenger tjenester – og hvem som faktisk bidrar.

For henne var det en påminnelse om at livet fortsatt handlet om mer enn avtaler, medisiner og oppfølging.

Livskvalitet skapes i samspillet mellom familie, frivillighet, lokalsamfunn og offentlige tjenester. Når vi legger til rette for dette samspillet, investerer vi samtidig i noe av det mest verdifulle et samfunn kan ha: god folkehelse og høy livskvalitet.