Misvisende framstilling av eldrebølgen

I media vokser eldrebølgen, likeledes bekymringene. Riksrevisjonen mener kommunene er uforberedt og vil mangle personell.

Kommunalministeren sier det kan bli behov for «strukturelle» tiltak i kommunene.

Statistisk sentralbyrå har nettopp oppdatert framskrivninger av befolkningsutviklingen og anslår at Norge vil kunne mangle 42.000 helsepersonell i 2040. Helseminister Vestre svarer med Helsepersonellplan 2040 med 150 tiltak som skal sikre nok helsepersonell.

Premissen som har fått stor plass i flere land med utfordringer som i Norge, er forsørgerbrøken: antallet eldre (67 år og over) delt på antall personer i yrkesaktiv alder (18-66 år). 

Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4) brukte dette som et hovedgrep for å begrunne at utviklingen ikke er bærekraftig.

Forsørgerbrøken er et grovt og misvisende mål. Modellen sier lite om hvem som faktisk trenger tjenester – og hvem som faktisk bidrar. Den teller alle over pensjonsalder som «forsørgeravhengige», mens studenter, trygdede og tidligpensjonerte inngår i gruppen yrkesaktive.

Forsørgerbrøken er blitt kritisert fra flere hold. Den hyppigst siterte vitenskapelige artikkelen på feltet ble publisert i British Medical Journal (BMJ) i 2013. 

Ifølge artikkelens beregninger blir det ingen økning i forsørgerbehovet for hjelpetrengende eldre fram mot 2060.

BMJ-artikkelen bygger på helse- og sysselsettingsstatistikk i Storbritannia etter krigen. Andelen hjelpetrengende har falt med en tredjedel. Forebygging, bedre levekår og økende utdanning for begge kjønn, har ført til at eldre er «yngre», sunnere og sprekere enn sine forgjengere. 

Likestilling og familier med to karrierer har tilført det britiske arbeidsmarkedet millioner kvinnelige arbeidstakere. «Eldre hjelper eldre», og mer lik alder i samboer-/ekteskap utsetter hjelpebehovet.

Artikkelforfatterne Spijker og MacInnes viser at den beste måten å måle den reelle forsørgerbyrden på, er å ta utgangspunkt summen av personer med en forventet levetid på 15 år eller mindre, delt på faktisk antall yrkesaktive.

Dette tar hensyn til at levealderen har økt gradvis over tid, og at behovet for omfattende helsehjelp for de fleste eldre er knyttet til de siste leveårene.

Norske data peker i samme retning. I Norge mottar eldre personer kommunale helse- og omsorgstjenester i gjennomsnitt 6–7 år, hvor to tredeler av tiden er knyttet til hjemmetjenester. 

Om lag 30 prosent er relativt spreke helt fram til de dør. Botid i sykehjem har gått ned. Rundt 60 prosent av de kommunale helse- og omsorgsutgiftene går til de tre siste leveårene, mest til det siste året.

Forsørgerbrøken innenfor helse utelater de historiske forbedringene i helsetilstand og yrkesaktivitet som beviselig har funnet sted i Norge siden krigen. 

Når en tar med utvikling i andelen hjelpetrengende i forsørgerbrøken, kommer Norge bedre ut enn både Storbritannia og våre naboland i en nyere artikkel. 

Både i BMJ-artikkelen og i helsekommisjonens data er nasjonale. Distriktskommuner blir hardest rammet av «forgubbingen», ifølge helsekommisjonen.

Innbyggere i yrkesaktiv alder flytter mot sentrum. Funksjonshemmede og eldre blir igjen. Når kommuner allerede nå rapporterer utfordringer, forklarer kommisjonen dette med at «antallet eldre over 80 år har økt jevnt og trutt siden krigen». 

Forklaringen er en forenkling og illustrerer farene ved å bare tenke sektorielt. De samme kommunene har også vansker med å rekruttere personell innen oppvekst og utdanning og i lokalt næringsliv, forteller årets statistikk fra NAV. På nasjonalt nivå har sykepleiemangelen i fem år har vært kraftig nedadgående.