Vi elsker fortsatt fylkes­kommunen

Igjen foreslås det å avvikle fylkeskommunen som eget forvaltningsnivå.

I et representantforslag tar stortingsrepresentanter fra Høyre til orde for en oppgavegjennomgang med sikte på å fjerne fylkeskommunen, for å redusere byråkrati og bringe tjenester «nærmere folk».

Som fylkespolitikere møter vi denne debatten med både respekt og uro. Respekt, fordi effektiv ressursbruk og klare ansvarslinjer er legitime mål. Uro, fordi forslaget hviler på en forenklet forståelse av hva fylkeskommunen faktisk er, og hva som skjer dersom den forsvinner.

les også

Vil avvikle fylkeskommunen – foreslår Innlandet som pilot

Derfor sier vi det tydelig: Vi elsker fortsatt fylkeskommunen. Ikke av sentimentale grunner, men fordi den løser reelle oppgaver som verken staten eller kommunene er rigget for å håndtere alene.

Fylkeskommunen er ikke et administrativt mellomledd. Den er et direkte valgt politisk nivå, med ansvar for oppgaver som krever regional helhet og politiske prioriteringer: videregående opplæring, kollektivtransport, fylkesvei, regional planlegging, kultur, næringsutvikling og folkehelse.

Alternativet som skisseres i forslaget til Høyre, er i realiteten enten statliggjøring eller indirekte styring gjennom interkommunale ordninger. Begge deler gir mindre demokratisk kontroll, ikke mer.

Når beslutninger flyttes bort fra direkte folkevalgte organer, svekkes ansvarligheten, også når intensjonen er effektivisering.

Lav valgdeltakelse i fylkestingsvalg trekkes ofte fram som argument. Men demokratisk utfordring løses ikke ved avvikling. Den løses ved tydeligere ansvar, mer relevant politikk og sterkere politisk ledelse. Man legger for eksempel ikke ned kommuner som har dårlig valgdeltakelse.

I representantforslaget omtales fylkeskommunen som et nivå som skaper uklarhet og ekstra administrasjon.

Våre erfaringer er det motsatte. Fylkeskommunen er ofte den eneste aktøren som har mandat, kapasitet og legitimitet til å samordne på tvers av kommunegrenser og sektorer.

Det gjelder særlig:

• Sammenhengen mellom videregående opplæring, kompetansebehov og regionalt arbeidsmarked.
• Kollektivtransport som må fungere i bo- og arbeidsmarkedsregioner, ikke kommune for kommune.
• Areal- og transportplanlegging der lokale hensyn må balanseres mot nasjonale mål.

Dette er ikke oppgaver som «driver seg selv». De forutsetter politiske avveininger, ikke bare administrativ drift. Å kalle dette byråkrati er å forveksle styring med unødvendig administrasjon.

Forslaget bygger på en antakelse om at færre forvaltningsnivåer automatisk gir bedre tjenester. Erfaringene fra både kommunereformen og regionreformen tilsier at virkeligheten er mer sammensatt.

Spørsmålet bør ikke være hvor mange nivåer vi har, men hvem som faktisk er best egnet til å løse oppgaven. Mange av fylkeskommunens oppgaver er for store for den enkelte kommune og for detaljerte for staten. Å splitte dem opp eller trekke dem inn i statlig styring kan gi større avstand til brukerne, ikke mindre.

Det er fullt mulig å diskutere forbedringer i oppgavefordeling, styring og samhandling.

Fylkeskommunene skal også tåle kritikk. Men å starte med konklusjonen, som er avvikling – før man har besvart de grunnleggende spørsmålene om ansvar, kompetanse og demokrati – er dårlig forvaltningspolitikk.

Norge trenger et regionalt nivå som kan tenke helhetlig, prioritere politisk og samarbeide tett med kommuner, stat og næringsliv. Det nivået er fylkeskommunen. Derfor mener vi at svaret på fremtidens velferdsutfordringer ikke er å fjerne fylkeskommunen, men å utvikle den videre.

Med klarere roller, sterkere politisk ledelse og enda tettere samspill med kommunene. Vi elsker fylkeskommunen. Ikke fordi den er perfekt, men fordi alternativene er dårligere.