Debatten om velferdssamfunnets bærekraft vil spisse seg til utover i dette tiåret, når den økonomiske utviklingen krasjer med den demografiske, skriver Jan Inge Krossli. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, Scanpix
Meninger

Velferdens bærekraft er truet

KS løfter blikket når de setter bærekraftig utvikling på dagsordenen på landstinget til uka, og blant annet spør hvor grensen for offentlig velferd går.

Skal velferden være bærekraftig framover, er det mindre rom for flere og bedre tjenester.

FNs bærekraftsmål er den røde tråden på KS’ kommunalpolitiske toppmøte og landsting til uka. De handler om både økologisk, økonomisk og sosial bærekraft.

Landstinget skal stake ut KS’ politiske kurs de neste fire åra. Samtidig pågår de årlige strategikonferansene ute i fylkene. I debattheftet til disse spør KS mer direkte:

«Hvordan kan vi sikre bærekraftige kommunale helse- og omsorgstjenester av god kvalitet i en tid der det økonomiske handlingsrommet heller blir mindre enn større?»

KS-leder Gunn Marit Helgesen har utfordret regjeringen til en prinsipiell debatt om dette. Noe av svaret kan komme i perspektivmeldingen den har lovet i løpet av våren.

Lavere inntekter – flere eldre

Debatten om velferdssamfunnets bærekraft vil spisse seg til utover i dette tiåret. Pilene peker feil vei – inntektene går ned, utgiftene går opp. Den økonomiske utviklingen krasjer med den demografiske.

Statens inntekter fra olje og gass vil gå ned. Samtidig øker andelen eldre i befolkningen sterkt i forhold til yngre og arbeidsføre. Andelen eldre over 80 år vil dobles fram til 2040.

Det blir færre som arbeider, skaper verdier og betaler skatt i forhold til eldre som skal ha pensjon, pleie og omsorg.   

Bærekraften i velferdssamfunnet er truet fordi større oppgaver må løses med mindre penger og mangel på ansatte.

Omstilling og effektivisering

Noen av svarene på disse store utfordringene er det bred politisk enighet om:

En bærekraftig samfunnsutvikling vil kreve store omstillinger både i privat og offentlig sektor. Det grønne og det digitale skiftet er i full gang.

Smartere og mer effektiv jobbing i kommunene kan kompensere for mangelen på penger og ansatte. Med ny velferdsteknologi kan flere eldre bo hjemme lenger, slik at dyre heldøgns omsorgsplasser forbeholdes de som trenger det mest.

Behovet for kommunale omsorgstjenester kan også begrenses hvis flere holder seg friske lenger. Her er frivillige organisasjoner med aktiviteter som styrker folkehelsa viktige samarbeidspartnere.

Større kommuner kan også være en nødvendig omstilling. De er mer økonomisk bærekraftige, har større fagmiljøer og muskler til innovasjon og utvikling. Og det er i de små distriktskommunene aldersubalansen blir størst.

Men det er ikke sikkert alt dette er nok til å løse utfordringene. Det reiser en grunnleggende politisk debatt om grensene for offentlig velferd.

I sitt debatthefte reiser KS en interessant diskusjon om innbyggerne bør bidra mer selv. Vi bruker 80 milliarder kroner i året på å pusse opp hjemmene våre, men lite går til å tilpasse boligen til et liv som gamle med dårligere helse. Kanskje burde kommunen kunne kreve at innbyggerne helt eller delvis gjør disse investeringene selv? Det samme kan gjelde velferdsteknologi som gjør det mulig å bo lengre hjemme.

Offentlig eller privat – eller begge deler?

Det pågår en hard debatt om private og ideelle aktører skal løse velferdsoppgaver for det offentlige, finansiert av skattepenger. Høyresiden mener at dette kan gi mer effektiv bruk av offentlige midler, mens venstresiden mener at offentlige skatteinntekter ikke skal gå til privat profitt.

Det offentlige vil få problemer med å møte den kraftige økningen i etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester de kommende tiårene. Samarbeid med både private og ideelle aktører blir trolig nødvendig.

Det kan være bedre at de inkluderes i det offentlige tilbudet enn at det utvikler seg et reelt privat marked hvor private selskaper tilbyr sine tjenester til de med mest penger. Det ville øke forskjellene mellom eldre, og kunne svekke tilliten til det skattefinansierte velferdssamfunnet.

Forventningene må ned

KS mener at kommunene og staten sammen må skape en forståelse blant innbyggerne av hva de kan forvente seg av offentlige velferdstjenester.

Det er ikke minst rikspolitikerne som har skapt forventninger om hva kommunene skal tilby, ofte med liten finansiering. Leverer ikke kommunene, er svaret mer statlig detaljstyring.

De bør holde fast på det de i prinsippet er enig i: Lokalt selvstyre gir lokalt tilpassede tjenester, slik at knappe offentlige midler brukes mest mulig effektivt.

Skal velferden være bærekraftig framover, er det mindre rom for flere og bedre tjenester. Det er viktig for tilliten til velferdssamfunnet og demokratiet at nasjonale og lokale politikere er enige om hva det offentlige skal tilby – og så står sammen om det i dialogen med innbyggerne. Å ta ned forventninger vil kreve tydelig politisk lederskap.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.