Nei, samarbeid styrker lokaldemokratiet!

Interkommunale selskaper er ikke en trussel mot lokaldemokratiet, men en forutsetning for at små kommuner skal levere gode tjenester. Problemet er ikke selskapsformen, men hvordan man utøver eierskapet.

Ordfører Birger Holand (Sp) i Kvæfjord hevder i Kommunal Rapport at interkommunale selskaper (IKS) svekker lokaldemokratiet.

Jeg deler hans engasjement for levende lokalsamfunn, men er svært uenig i konklusjonen.

Når IKS brukes riktig, er det ett av de viktigste verktøyene små og mellomstore kommuner har for å sikre gode tjenester og trygge lokalsamfunn.

Først et viktig skille: Holand setter vertskommuneavtaler og IKS i samme bås. Det er feil. En vertskommune overtar oppgaven og myndigheten på vegne av andre kommuner, og da kan avstanden til demokratiet oppleves større.

Et IKS er noe helt annet. Her er kommunene likeverdige eiere med mange styringsverktøy: Representantskap, eierskapsmeldinger, eierstrategier og rapporteringskrav.

Når det snakkes om «tap av kontroll», handler det altså ikke om selskapsformen, men om hvor aktivt eierne bruker disse verktøyene.

Ja, noen kommuner er for passive eiere. Holand peker derfor på et reelt tema: At eierstyring ikke alltid settes på dagsordenen i kommunestyrene.

Men løsningen er ikke å forkaste IKS. Løsningen er å bruke de virkemidlene som finnes – eierskapsmeldinger, årshjul, tydelige styringslinjer og åpen dialog mellom selskap og folkevalgte. Da styrkes både demokratiet og innbyggernes mulighet til å påvirke.

Så til økonomi og kompetanse. Holand viser til at samarbeid kan bli dyrt. Det skjer når styringen er uryddig. Men forskning viser også det motsatte: Godt organiserte interkommunale samarbeid gir stordriftsfordeler, bedre ressursutnyttelse og sterkere fagmiljøer.

Også Kommunelovutvalget har påpekt disse fordelene. Dette er avgjørende for små kommuner som alene ikke klarer å rekruttere spesialkompetanse innen for eksempel vann og avløp, brann eller barnevern.

Det er heller ikke slik at kompetanse «forsvinner» når den samles i et IKS. Gjennom eierstyring kan selskapene pålegges å bidra med opplæring, kompetanseoverføring og felles læringsarenaer tilbake til kommunene. Dermed styrkes fagmiljøene, i stedet for å tappes.

Holand lanserer «balanserte oppgavefellesskap» som alternativ. Jeg antar at han tenker på kommunale oppgavefellesskap (KO). Men KO gir i praksis mindre, ikke mer, demokratisk kontroll.

Her kan ikke kommunestyrene instruere sine representanter eller kreve at KO skal ha et styre. Dermed er KO langt svakere enn IKS når det gjelder politisk styring.

Ingen samarbeidsmodell kan alene løse utfordringer som fraflytting og rekruttering. Den som hadde hatt en mirakelkur her, ville blitt genierklært. Men interkommunalt samarbeid gjør det mulig å levere lovpålagte tjenester forsvarlig, bytte på hvem som huser kompetansemiljøene, og sikre likeverd mellom små og store kommuner i en region.

Det finnes ingen motsetning mellom sterke lokalsamfunn og gode interkommunale selskaper.

Tvert imot: Når kommunene samarbeider gjennom IKS, og samtidig utøver aktiv eierstyring, får man både sterke fagmiljøer, økonomisk bærekraft og politisk kontroll.

Holand peker på faren for at kompetanse flyttes ut av kommunen. Men realiteten er at mange småkommuner allerede mister nøkkelpersonell fordi de står alene.

Gjennom interkommunale samarbeid kan man i stedet bygge miljøer som er attraktive å jobbe i, sikre kompetanse til regionen – og dermed levere bedre tjenester til innbyggerne.