Når samarbeid svekker lokaldemokratiet

I Kvæfjord får jeg ofte spørsmål om hvorfor vi har så mange interkommunale samarbeid – og spesielt så mange vertskommuneavtaler.

I min periode har jeg deltatt i møter med Troms fylkeskommune, KS og Statsforvalteren i Troms og Finnmark.

Et gjentakende tema er kommuneøkonomi og framtidige utfordringer.

Alle kommuner står overfor krevende økonomiske situasjoner, og da har det vært fristende for mange politikere å se til IKS og vertskommuneavtaler som en «mirakelløsning» for å kutte kostnader og forbedre tjenestekvalitet.

Men virkeligheten er langt mer kompleks – og sannheten er at det ofte er kommunene med dårligst økonomistyring, som roper høyest om fordelene med IKS og vertskommuneavtaler.

Vertskommuneavtale og IKS kan være riktig på enkelte områder – for eksempel barnevern – men bør ikke være hovedmodellen, som i dag.

Når tjenester overføres til IKS eller gjennom vertskommuneavtaler, forsvinner også kompetansen fra kommunene til en såkalt vertskommune. Det betyr at kommunene etter hvert mister evnen til å drive og overvåke de tjenestene som er satt bort.

Kommunestyret og innbyggerne blir redusert til en passiv eier uten reell innflytelse. Dette skaper en skjev maktbalanse hvor det interkommunale selskapet, eller vertskommunen – som egentlig skal være en tjenesteleverandør – blir den reelle beslutningstakeren, blant annet på pris og innhold i tjenesten.

Dette er særlig problematisk i mindre kommuner i Nordland, Troms og Finnmark, hvor det allerede er utfordrende å beholde kvalifisert arbeidskraft.

Når lokal ungdommen med fagutdanning og høyere utdanning flyttes til et interkommunalt selskap eller gjennom vertskommuneavtaler, blir det enda vanskeligere å rekruttere nye ansatte til kommunen.

Konsekvensen er over tid en svekket kommuneorganisasjon som i økende grad blir avhengig av eksterne aktører som man ikke har kontroll på.

Jeg ser også et annet problem som henger sammen med dette. De mindre kommunene i Nord-Norge blir stående igjen som en leverandør av kompetanse til større byer, mens de selv mister nøkkelpersonell innen helse, utdanning og tekniske tjenester gjennom IKS-er i en vertskommune eller vertskommuneavtaler.

Én av de største utfordringene med IKS-er og vertskommuneavtaler er at beslutningene flyttes bort fra kommunestyret – til styrer og representantskap med svakere demokratisk kontroll.

Når politisk styring svekkes, svekkes også innbyggernes mulighet til å påvirke.

I Kvæfjord har flere innbyggere uttrykt sterk misnøye med å måtte henvende seg til nabokommunen for å få løst saker i egen kommune.

Teorien sier at samarbeid gir stordriftsfordeler. I praksis viser revisjonsrapporter at IKS og vertskommuneavtaler ofte har høyere administrative kostnader og mindre effektiv drift enn forventet.

I enkelte tilfeller bygges det opp doble administrasjoner – i kommunene og i selskapene – som gir økte kostnader uten å bedre tjenestene.

Et annet konkret eksempel er at det i løpet av de ti siste årene er blitt ca. 71 kommuner mindre i Norge, men det er på samme tid blitt 7.600 flere administrative ansatte i kommunene.

Sammenslåing av kommuner som fremheves som en mirakelkur, fører også til svekkelse av lokaldemokratiet, større avstander til beslutningstakere og sentralisering av tjenester som skoler og ikke minst sykehjem, eller reduksjon i tjenestetilbud der du bor.

Når tjenester flyttes ut, flytter også arbeidsplassene. For små lokalsamfunn betyr det at nøkkelpersoner forsvinner – både fra arbeidsplassen og fra lokalsamfunnets frivillige liv.

Da Kvæfjord ansatte ny kommunedirektør i januar 2025, var bosetting i kommunen en viktig del av avtalen. Det gir sterkere tilhørighet og vil bidra til et mer levende lokalsamfunn.

Vertskommuneavtaler og IKS-er er ikke alltid løsningen for å bygge opp samfunn eller snu befolkningsnedgangen i Nord-Norge. Tvert imot kan de bidra til å svekke lokaldemokratiet, øke kommunale kostnader og gjøre det vanskeligere for mindre kommuner å opprettholde et velfungerende tjenestetilbud.

I stedet for sammenslåing og sentralisering må distriktskommunene i større grad utføre tjenester i egen regi eller i balanserte oppgavefellesskap.

Et balansert oppgavefellesskap vil skape gode fagmiljøer, uten at den ene kommunen mister styring og kompetanse. Dette var også en del av konklusjonen til generalistkommuneutvalget.

Slik kan vi styrke lokaldemokratiet, sikre beredskap og beholde kontrollen over egen utvikling – i stedet for å flytte makt og ressurser bort fra innbyggerne.

Det vil bidra til å utvikle sterkere og tydeligere identitet, skape bo- og blilyst og utvikle egen kommune, gjerne i samarbeid med naboen.

Vi må ta hele Norge i bruk.