Annonse
Debatt
Med økt handlingsrom kommer økt ansvar
I lys av kommunekommisjonens første rapport er ikke lenger spørsmålet om kommunene må få større handlingsrom, men hvor stort.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Kommisjonens forslag peker i én retning: Mindre detaljstyring, mindre rapportering, færre statlige kompetansekrav og innlemming av en rekke tilskudd i rammetilskuddet.
Summen er forenkling. Forenkling er ikke kosmetikk. Det kan frigjøre tid og kapasitet til ledelse, omstilling og tjenesteutvikling, i stedet for å drukne i prosjektlogikk og rapporteringskrav. Realiteten er at dette, hvis økningen i handlingsrom blir stor nok, vil gi mer og bedre tjenester til innbyggerne.
Forskjellen mellom kommuner kommer til å øke og bli mer synlig.
Samtidig vil mer lokal frihet gi mer variasjon. Når øremerking erstattes av rammer, og nasjonale minimumskrav blir færre, vil lokal økonomi, kapasitet og politiske prioriteringer slå sterkere ut.
To innbyggere med samme behov vil derfor i større grad oppleve ulik kvalitet og tilgjengelighet avhengig av hvor de bor. Det må vi tåle for at helheten skal bli bedre.
Forslaget om å avvikle lærernormen illustrerer dilemmaet. Motstandere frykter færre lærere og større grupper. Tilhengere peker på at en rigid norm kan låse penger i kommuner med fallende barnetall, mens helse og omsorg trenger mer.
At kommisjonen selv er uenige internt – et mindretall vil flytte normen til kommunenivå – viser kjernen: Vi vil ha både nasjonale garantier og lokal handlefrihet. I en ekstremt krevende økonomi går det ikke å si «ja takk begge deler».
Vi har tre råd til kommunedirektører:
Tenk langsiktig! Kortsiktige «kuttlister» kan gi umiddelbar innsparing, men høyere kostnader på sikt. Mange kommuner har allerede gjort både de «enkle» kuttene og mange av de tyngre strukturgrepene.
Enkelt sagt: De berømte «lavthengende fruktene» er allerede plukket. Nå har vi kommet til det punktet der å spare seg til fant er en reell risiko. Da handler det om å tenke langsiktig, og effektivisere gjennom å ta i bruk ny teknologi der den gir skala og kvalitet.
Innovasjon må bli en naturlig del av kommunens ordinære drift, ikke bare brukes i piloter og enkeltprosjekter.
Mål effekt – og styr etter den! Det er ikke nok å «gjennomføre tiltak». Kommunene må vite hvilke endringer som faktisk gir varig gevinst. Det krever data, prognoser, metode og styring; baseline-målinger, tydelige gevinstmål, ansvarliggjøring, og systematisk oppfølging.
Ledere må være like komfortable med å dokumentere effekt som å navngi tiltak, og evne å justere kurs når noe ikke virker.
Skjerm forebygging! God habilitering/rehabilitering og tidlig innsats i barnehage, skole, barnevern og psykisk helse demper framtidig utgiftsvekst og må beskyttes.
Ikke legg forebygging på kuttlista – det er dyrt å la være.
Forebygging er for kommuner hva vedlikehold er for bygg: Den kostnaden som er lettest å utsette og dyrest å ignorere. Når handlingsrommet øker, må kommunene beskytte forebygging og ikke la seg friste til å kutte det for å prioritere mer kortsiktige tiltak.
Dette blir ekstra viktig med kommunekommisjonens forslag om å fjerne kompetansekravet i helse og omsorg. I praksis bør kommunen vise den reelle sammenhengen mellom tidlig innsats og fremtidige utgifter, og forplikte organisasjonen på å måle og rapportere gevinster.
På denne måten kan kommunen vise innbyggerne hvorfor enkelte kortsiktige «enkle kutt» ikke tas. Fordi prisen betales senere, i både økonomi og livskvalitet.
Forskjellen mellom kommuner kommer til å øke og bli mer synlig. Det er prisen vi må betale for reell lokal prioritering. Gevinsten er muligheten til å levere bedre på det som betyr mest lokalt.
For å være akseptable, må disse forskjellene være resultat av bevisste valg, god ledelse og solide analyser – ikke tilfeldigheter eller at de minste sparte seg til fant. Derfor må vi gjøre det enklere for dyktige ledere å lykkes, og vanskeligere å gjemme seg bak budsjettprosesser som ikke gir retning.
Kommunekommisjonens rapport treffer et viktig punkt: Mer tillit til kommunene og mindre detaljstyring.
Vår oppfordring til kommunedirektørene er enkel: Bruk handlingsrommet til å prioritere langsiktig, måle gevinster og beskytte forebygging. Da kan vi både tåle forskjeller og få bedre tjenester der vi bor – uten å betale en høyere pris i morgen for det vi kuttet i dag.
