Kommunene får mer frihet. Men hvem tar regningen hvis de feiler?

Kommunekommisjonens første rapport markerer et tydelig veiskille i norsk offentlig styring. Staten vil slippe taket i detaljreguleringen av kommunesektoren

Øremerkede tilskudd skal bort, normkrav skal fjernes, og kommunene skal få større handlingsrom til å prioritere selv.

På papiret fremstår dette som en etterlengtet reform. Lokalt selvstyre har lenge vært et ideal i norsk politikk, og mange kommuner har i årevis etterlyst større frihet til å bruke ressursene der behovene faktisk er størst.

Mindre byråkrati og færre statlige føringer kan frigjøre tid, penger og ledelseskapasitet.

Samtidig reiser reformen et grunnleggende spørsmål som fortjener større oppmerksomhet: Er kommunene rigget for ansvaret de nå får?

Når staten trekker seg tilbake, flyttes ikke bare makt nedover i systemet. 

Risikoen flyttes også. Feilprioriteringer vil ikke lenger kunne forklares med statlige krav. Feilinvesteringer vil i mindre grad kunne skyves oppover i systemet. Dårlig økonomistyring vil slå direkte inn i tjenestetilbudet.

les også

Kommune­kommisjonens forslag viser alvoret

I praksis betyr dette at kommunene må håndtere større økonomisk og finansiell kompleksitet. De må forholde seg til renter, kapitalbinding, likviditetsrisiko og langsiktige investeringsbeslutninger på en mer bevisst måte enn tidligere.

Samtidig er styringsressursene mange steder begrensede.

Kommunesektoren er allerede under press. Mange kommuner har høy gjeld, økt renterisiko og begrenset økonomisk handlingsrom.

Finansfunksjonene er ofte små, og analysekapasiteten er ofte presset. Likevel forventes det at kommunene skal prioritere smartere, effektivisere mer og dokumentere bedre hvilke tiltak som faktisk gir effekt.

Dette stiller nye krav til økonomistyringen. Det holder ikke lenger å styre etter budsjettrammer alene. Beslutninger om investeringer i skole, helse, bygg og infrastruktur har konsekvenser langt utover inneværende budsjettår.

Kommunekommisjonen har rett i at dagens system binder opp mye tid i rapportering og detaljkrav. Men dersom økt frihet ikke følges av et styrket beslutningsgrunnlag, risikerer vi større forskjeller mellom kommuner og økt sårbarhet for feilprioriteringer.

Kommunal frihet er et gode. Men den er bare bærekraftig dersom den kombineres med profesjonell og helhetlig økonomisk styring.