Kravet til kontinuerlig innsyn i det offentlige er friksjon og skaper utrygghet

I dag brukes mye av den journalistiske kontrollen på detaljer i prosess – som møter og søkerlister – heller enn på systematisk vurdering av resultatene det offentlige faktisk oppnår.

Satt på spissen er det bekvem latskap fra journalistene.

Kommunal Rapport tar opp de konkrete sakene om offentliggjøring av søkerlister i Stjørdal og Steinkjer.

Men debatten om søkerlister handler ikke bare om lovens bokstav, den handler også om hvilke konsekvenser praktiseringen får for kvaliteten på søkergrunnlaget.

For Econa som arbeidstakerorganisasjon er det ikke legitimt å la aktuelle kandidater ofre egen arbeidsplass og karriere for å bli vurdert til en stilling.

Heldigvis er det nok av mennesker som er mer opptatt av resultat enn prosess og forsøker å omgå dårlige og unødvendige lovkrav.

Den muligheten har fått et skudd for baugen med Trønder-Avisa og Kommunal Rapports klage på to offentlige søkerlister i Steinkjer og Stjørdal.

Lederen i Kommunal Rapport peker med rette på at kommuner ikke kan trenere innsynskrav for å unngå åpenhet om søkerlister.

Det som burde bekymre Kommunal Rapport mer, er at offentlighetslovens praktisering i dag ofte står i et praktisk motsetningsforhold til intensjonen – nemlig bedre styring og kontroll med resultatene av offentlige midler, ikke bare etterlevelse av prosess.

Et mindre diskutert aspekt er hvordan lovens praktisering påvirker organisasjoners evne til endring.

Kravet til kontinuerlig innsyn i det offentliges virke er friksjon og skaper utrygghet. Friksjon i utrygge omgivelser legger ikke grunnlaget for endringsevne. Friksjon i trygge omgivelser gir rom for utvikling og endring.

Praktiseringen av offentlighetsloven betyr derfor at den i mange tilfeller står i veien for ønsket omstilling. Utrygghet som grunnlag for endring er effektivt hvis eksistensen er truet. Det er en lite brukt metode i offentlig sektor.

I profesjonelle styrer i offentlig sektor, for eksempel helseforetakene hvor styremøtene er åpne, vet praktikere at de viktige diskusjonene skjer i forkant. Selve møtene blir derfor et fesjå der diskusjon og beslutningene allerede er tatt.

Slik er det ofte med utlysning av stillinger også, der de offentlige søkerlistene enten er ufullstendige eller fulle av unntak. Det gjør man fordi noe annet ville gitt dårligere resultater gjennom få aktuelle søkere. Markeder, som andre komplekse sosiale arenaer, finner veier rundt når regulatoriske hindringer er lite effektive og har lav legitimitet.

Evaluering av beslutninger og resultatoppnåelse er en vanskelig øvelse. Det krever undring og systematisk undersøkende journalistikk. Man må i tillegg forstå bakgrunn og kontekst for beslutninger.

Kan man med rimelighet si at aktørene har opptrådt redelig og gjort tilstrekkelige undersøkelser før de gjorde valg? Det er nødvendig ubekvemt hvis man er resultatbevisst.

Åpenhet om søkerlister er først og fremst ubekvemt for den som søker, mens reell kontroll av beslutningstakerne krever undersøkende journalistikk som går i dybden på resultater og beslutningsgrunnlag.