Forsvarsevne stopper der kommunale tjenester svikter

Norge bygger Forsvaret i rekordfart. Det er nødvendig. Sikkerhetssituasjonen krever det.

Samtidig går én utfordring igjen i møte med både ansatte og kommuner i nord. Tempoet i forsvarssatsingen står ikke i forhold til tempoet i resten av samfunnet.

Forsvaret vokser raskt. Kommunene gjør det ikke. De er bundet av økonomi, bemanning og prosesser som tar tid.

Resultatet er en kjent spagat. Staten bygger militær kapasitet. Vertskommunene sitter igjen med regningen.

Dette slår direkte inn i hverdagen til de ansatte. Unge arbeidstakere som vurderer en jobb i Forsvaret, ofte i etableringsfasen, ser ikke bare på stillingen. De ser på hverdagen.

Finnes det barnehageplass? Er det skole og fritidstilbud for barna? Fungerer helsetjenesten? Er det mulig å kjøpe eller leie bolig?

Når kommunen allerede går med underskudd, blir svarene ofte uklare.

Når svarene er uklare, velger de flinkeste folkene andre alternativer – ikke fordi de mangler vilje til å bidra til forsvarsevnen, men fordi de også er opptatt av familien. Av fritiden. Av alt det som gjør et liv mulig.

les også

Mørketallene i nord

Det er nettopp dette vi bygger forsvarsevne for. For å ta vare på det sivile samfunnet og lokalsamfunnene vi er en del av, og som Forsvaret er helt avhengig av.

Mange av Forsvarets ansatte er sivile. De jobber med teknologi, logistikk, drift og støttefunksjoner. Uten dem stopper Forsvaret.

Mange av disse er organisert i Parat forsvar. De flytter ikke til et kartpunkt. De flytter til et lokalsamfunn. Hvis lokalsamfunnet ikke henger sammen, velger de noe annet.

Ordførere i nord er tydelige. De blir kastet inn i en forsvarsvekst de ikke fullt ut har forutsetninger for å håndtere. Skatteinntektene er lave. Utgiftene øker raskt.

Dette handler ikke om manglende vilje. Det handler om manglende handlingsrom.

Regjeringen har selv slått fast i nordområdemeldingen at militær oppbygging må følges av sivile investeringer. Det er riktig. Men formuleringer er ikke nok. Nå må det leveres. Det er nå det gjelder.

For det første må staten ta et tydeligere økonomisk ansvar for vertskommunene. Når staten beslutter å bygge ut Forsvaret, må staten også bidra til skole, barnehager, helse og annen grunnleggende infrastruktur.

Forsvaret vil ikke være tjent med at områder som er viktig for Forsvarets ansatte, prioriteres foran for eksempel eldreomsorg. Derfor må staten etablere et nytt, statlig vertskommunetilskudd for forsvarskommuner, som kan finansiere de kommunale tjenestene og infrastrukturen som følger av forsvarsveksten.

Dette handler ikke om støtte. Det handler om kapasitet, om å gjøre hverdagen mulig for dem som skal levere den forsvarsevnen nasjonen trenger.

For det andre må planleggingen skje raskere og tettere. Forsvarssatsingen går nå i høyt tempo. Da kan vi ikke vente på kommunale prosesser som strekker seg over år. Kommunene må inn tidlig, som reelle partnere.

Staten må stille med virkemidler som gjør det mulig å bygge boliger og tjenester parallelt med den militære kapasiteten – ikke i etterkant.

For det tredje må Forsvaret bruke lokale leverandører der det er mulig. Det styrker næringslivet. Det skaper arbeidsplasser. Det bygger skattegrunnlag. Offentlige anskaffelser er politikk i praksis. Her har Forsvaret et stort, og lite brukt, handlingsrom.

Dette handler ikke bare om penger. Samarbeid mellom sivilt og militært er viktig. Men samarbeid uten ressurser løser lite. Barnehager drives ikke på dugnad. Helsetjenester oppstår ikke av gode intensjoner.

Forsvarspolitikk er også arbeidslivspolitikk. Og kommuneøkonomi. Skal vi lykkes med å rekruttere unge folk til Forsvaret, må vi tilby mer enn en viktig jobb. Vi må tilby et liv som fungerer.

Hvis vi mener alvor med forsvarsløftet, må vi ta hele regningen, ikke bare den militære delen.