Eksisterende bygg er ikke et problem, men en ressurs

Årets pris er særlig viktig og aktuell fordi den skal deles ut til et godt ombruksprosjekt. Det mest bærekraftige bygget er jo det som allerede står. Likevel rives brukbare bygg, andre bygg blir stående tomme, mens næringen helst vil bygge nytt.

Vi skal heller ikke glemme klima- og miljøaspektet. Bygge- og anleggsnæringen står for nær 15 prosent av landets klimagassutslipp og en fjerdedel av avfallet. Klimaregnskapet blir ikke bedre av at det hver dag rives rundt 30 bygg i Norge.

Byggenæringen har i mange tiår vært innrettet mot nybygg. Prosesser, kontrakter, utdanning, teknologi, regelverk og økonomiske modeller er utviklet for å starte med blanke ark. 

Et nytt bygg gir forutsigbarhet, rene kalkyler og tydelige ansvarsforhold. Rehabilitering og transformasjon innebærer mer usikkerhet: Skjulte mangler, gamle materialer, unntak fra gjeldende regler og mer komplekse prosesser. For byggherrer og entreprenører fremstår nybygg ofte som både tryggere og mer lønnsomt.

I virkeligheten representerer ethvert eksisterende bygg én eller flere verdier.

Bygg inneholder store mengder materialer og energi som allerede er investert, og som kan fornyes og oppgraderes med lavere kostnad enn nybygg. Byggene kan fortsatt løse de oppgavene de ble reist for, med enkle tilpasninger, eller nye oppgaver med litt større endringer.

Det er mulig å rehabilitere og transformere et bygg. Da er klimagevinsten større enn ved å bygge nytt, fordi man unngår riving, avfall, samproduksjon og transport av nye materialer.

Den håndverksmessig verdi kommer fordi eldre bygg kan ha høyere kvalitet og mer solide materialer enn de som brukes i dag. De har ofte også lenger levetid.

Bygg kan representere kulturhistorisk og arkitektonisk verdi fordi de forteller historier og representerer estetiske verdier det er verdt å ta vare på.

Den sosiale verdien skyldes at bygg er en del av et etablert nabolag og skaper miljø og identitet for beboere og brukere.

Næringen selv har satt seg ambisiøse klimamål og sier ofte at det meste allerede er bygget. Hva skal til for å få fart på ombruken og gi en næring i krise nye muligheter?

Den ene er økt bevissthet. Huseiere, eiendomsutviklere og håndverkere må lære å se og å verdsette kvalitetene i byggene vi har.

Det andre er kompetansebygging. Arkitekter, ingeniører og håndverkere må utdannes i å lese, analysere, utvikle, prosjektere og istandsette eksisterende bygg.

Det tredje er endrede rammebetingelser. Offentlige krav, støtteordninger og finansieringsmodeller må legge til rette for at ombruk blir mer attraktivt.

Et fjerde element er nye arbeidsprosesser. Prosjektene må starte ute i byggene, ikke på tegnebrettet. Den faktiske bygningsmassen må være utgangspunktet for planlegging og prosjektering, og håndverkerne må tidligere inn, som både rådgiver og utførende.

Et femte element handler det om å utvikle nye kontraktsformer som belønner ombruk, transformasjon og oppgradering. Myndighetene må ta ansvar for at rammebetingelsene og de økonomiske insentivene legges til rette, slik også ekspertutvalget for en mer sirkulær økonomi har foreslått.

Til slutt må det stilles klare krav. Eiendomsutviklere og byggherrer må stille krav til materialgjenvinning og ombruk.

Markedet etterspør stadig mer bærekraft, samfunnsansvar og unike bygg. Samtidig står byggenæringen midt i en krise med lav nybyggaktivitet. Slike kriser kan være sterke drivere for omstilling.

Skal mulighetene i et voksende ROT-marked utnyttes og byggenæringen bli mer bærekraftig, må perspektivet endres fra å se på eksisterende bygg som et problem til å se dem som en ressurs.

Næringen bør utvikle en kultur hvor ombruk og transformasjon er hovedregelen. Kanskje må næringen som skal transformere eksisterende bygg, også transformere seg selv?