Vil skryte ikke syte

Det er de omtrent 50 kvinnelige rådmennene som møttes i Operaen i Oslo i forrige uke hjertens enige om.

– Vi må snakke jobben opp. Det er en kjempespennende og morsom jobb, sier Christine Norum som er rådmann i Tjøme.

Rådmennene møttes for diskutere hvordan landets kommuner kan få flere kvinnelige rådmenn. KS vedtok i 2005 at det skal være like mange kvinnelige som mannlige rådmenn i 2015. Men andelen kvinnelige rådmenn økte bare med 5 prosent fra 2003 til 2009. Ansetter ikke kommunene flere kvinnelige rådmenn og tar bedre vare på dem de har, vil målet om 50 prosent kvinnelige rådmenn bli 30 år forsinket.

Etter mange avisoppslag, rapporter og diskusjoner om den lave kvinneandelen, er kvinnene leie av å snakke og høre om hvor vanskelig de har det. Guri Ulltveit-Moe, som i januar sluttet som rådmann i Elverum fordi hun var uenig i kommunestyrets valg av organisasjonsmodell, er enig i at rådmannsjobben bør få et bedre rykte.

– Jeg er enig i at vi må snakke jobben opp. Når jeg får spørsmål om hvorfor kvinnelige rådmenn slutter, så har jeg ikke lyst til å svare. Det er en av de mest spennende lederjobbene i Norge. Det finnes knapt noen mer spennende jobber. Så en kollektiv oppsnakking av rådmannsjobben må vi alle bidra med, sa Ulltveit-Moe.

Umulig med barn?

Samtidig som kvinnene var enige om at de ikke vil klage, fikk paneldebatten temperatur da Marit Langfeldt Ege sa at hun ikke ville klart å kombinere jobben med små barn.

– Men det handler kanskje om at en håndterer det forskjellig, sa Ege.

– Det har noe med organisering å gjøre. Jeg er fortsatt så entusiastisk at jeg tror det er mulig å ha en slik jobb og små barn. Det er heller ikke umulig å være småbarnsmor og leder for en stor, privat bedrift, svarte firebarnsmoren Christine Norum som nylig begynte som rådmann i Tjøme.

Norum fikk følge av Evy-Anni Evensen som har vært pendler i 25 år. For fire år siden ble hun rådmann i Lyngdal.

– Det er tøft å pendle, men jeg har hele tiden hatt støtte i familien, sa Evensen.

Men hun la heller ikke skjul på at det har vært tøffe tak.

– Jeg var ukependler til Oslo da min sønn fikk epilepsi og ble lagt inn på sykehus. Jeg ringte min mann og sa at jeg kom hjem. Han svarte at hvis han skulle være hjemme, så trengte han støtten på sykehuset. Derfor kom jeg hjem dagen etter, hadde jeg reist samme dag, hadde jeg tatt over alt på sykehuset, innrømmet hun.